Tilbake

 

Profeten  JESAJA

Av cand. theol. Stein Henriksen.

Fra LYS nr. 3 Juni 1999

Jesaja

I dette nr. av Lys starter vi en gjennomgang av profeten Jesaja. Kanskje den Herrens røst i en mørk tid som hadde det sterkeste Kristusvitnesbyrd.

TIDSHISTORISK BAKGRUNN.

Før vi tar til med Jesajas profetier, kan det være greitt å tegne et billede av den historiske situasjonen i hans samtid og umiddelbare fortid. 

Jesaja var samtidig med profeten Mika, som også virket i Juda rike under kongene Jotam, Ahas og Hiskia. En noenlunde samtidig i Nord-riket, Israel, var profeten Hosea, skjønt det meste av hans virke falt noe tidligere. Før ham igjen har vi profeten Amos, som likesom Hosea virket under kong Jeroboham den andre. Vi befinner oss for alle disse fire profeters vedkommende på  700-tallet før Kristus.

Under kong Ussia i Juda (779-740 f. Kr.) og Jeroboham den andre i Israel (783-743 f. Kr. ) opplevde både Nord- og Syd-riket en ytre sett fredelig og god tid. Hva den åndelige situasjonen angikk, var saken en helt annen. Men det skal vi komme tilbake til senere.

I en større historisk sammenheng befinner vi oss i den såkalte semittiske verdensperiode, som domineres av store verdensriker skapt av semittiske folk.

Denne perioden faller i 3 deler:

1) Perioden fra 930-900 f.Kr. da Juda og Israel - altså Syd-riket og Nord-riket - lå i strid med hverandre.

2) Den syriske perioden fra 900 til ca. 740 f.Kr. da syrerne var en farlig og overlegen fiende.

3) Den avløstes av den assyriske perioden fra 740 f.Kr. til Ninives fall i 612..

Ettersom Jesaja ble kalt til profet i 739, det året kong Ussia døde, falt altså hans virke innen rammen av den assyriske perioden.

Den første assyrerkongen som virkelig ble et problem for sine mindre og svakere naboer, var Tiglat­pileser. Han kom på tronen ved en revolusjon i 745 og regjerte til 727.

Med han begynte nå en erobrings­politikk i alle retninger. Assyria var en utpreget krigerstat av den mest brutale sorten. Det de bevisst og åpent gjorde krav på, var verdensmakten. Her var det ikke tale om en assyrisk nasjonalstat, men et verdensimperium. Derfor søkte de å knuse småstatene, og det både nasjonalt og politisk. Som ledd i det vek man ikke tilbake for å rykke hele folkestammer opp fra deres fedrejord og flytte dem til helt andre deler av riket.

Det er Assyria som har oppfunnet deportasjonspolitikken, for på det viset å knuse en hver nasjonalt begrunnet opposisjon.

For de små statene var dette naboskapet alt annet enn hyggelig. Ja, for Syria og Nord- og Syd-riket i Israel var det et spørsmål om å være eller ikke være, menneskelig beregnet.

Til å begynne med kom Damaskus og Hamat seg fra det ved å betale tributt Men storkongen sikret seg nøkkelen til Syria ved å erobre Arpad, tre timers reise nord for Aleppo.Dette er nevnt i Jes. 10,9. Og han nøyde seg ikke med det, for snart etter rykket han inn i Nord-riket, der kongen, Menahem, sammen med noen andre konger måtte betale tributt. Dette skjedde i 738. Nord-riket var nå faktisk et lydrike under Assyria. Juda rike, derimot, hadde fortsatt sin selvstendighet.

På den annen side var assyrernes erobringslyst ikke slutt med dette. De tok Kalne i Nord-Syria, og rykket i 734 mot filistrerne. I samband med dette tok de også en rekke byer i Nord-Israel, 2. Kong. 15,29.

Tiglat-pileser innsatte satraper, utslettet grenser, herjet og ødela byene med brann, bygde nye byer, og flyttet folkene om hverandre, og ila dem årlig tributt. Dermed gikk det en stadig større strøm av rikdommer til Ninive.

Det er forståelig at Resin i Damaskus ville demme opp for assyreme. Derfor søkte han å forene alle syriske, israelittiske og egyptiske krefter i et forsvarsforbund. Men kongen i Juda ville ikke være med, 2. Kong. 15.37. Allikevel var det først da Ahas kom på tronen, at det kom til større dramatiske politiske forviklinger. Han mente øyensynlig at det ikke nyttet å kjempe mot en slik koloss, og følte seg heller ikke truet i første omgang. Juda hadde også politiske interesser i filistrernes land. for kong Ussia hadde lagt under seg byene Gath, Jabne og Asdod, 2. Krøn. 26,6. Han likte heller ikke at de frie filisterbyene hadde gått med i forbundet mot Assyria. Helt fra begynnelsen av hadde disse byene drevet assyrerfiendtlig politikk, og de skjønte nå at de måtte sikre seg støtte i ryggen gjennom allianse med de andre byene i Filisterland.

Det var nødvendig om de skulle kunne holde fienden stangen. Når nå Ahas ikke ville gå med, bestemte de seg for å erobre Jerusalem, avsette Ahas, og innsette en ny konge, Jes. 7,6-7. Dette førte til den syrisk-efraimittiske krig år 734, 2. Krøn. 28,5-15. Ahas tapte først et slag mot syrerne ved havnebyen Elat. Denne byen hadde hørt Juda til siden kong Ussias dager, 2. Kong. 14,22.

Nå gikk den tapt, 2. Kong. 16,6.

Også overfor Nord-riket, efraimittene, led Ahas nederlag. Og i denne bedrøvelige situasjonen nyttet edomittene og filistrene anledningen, og falt inn i landet fra øst og vest. Ahas trakk seg nå tilbake til Jerusalem, og forberedte seg på beleiring, Jes. 7,2.

På Herrens befaling søkte nå profeten Jesaja å få Ahas til å gå troens vei og stole på Herren, Jes. 7,1-9. Men Ahas forble i sin vantro, og stolte mer på mennesker enn på Gud.

Derfor kastet han seg nå i armene på Tiglat-pileser, og ba ham om hjelp, 2. Kong. 16,7-9. Han tok alt sølv og gull som fantes i Herrens hus og sendte det til assyrerkongen, samtidig som han underkastet seg ham. Tiglat-pileser lot seg ikke be to ganger. Assyrerne rykket mot vest, og koalisjonen fikk nok med å verge seg. Resin ble innesluttet i Damaskus, som ble beleiret i to år før den falt. Resin ble henrettet, og innbyggerne ble deportert, slik som profeten Amos hadde forutsagt, Amos 1,5.

Situasjonen var nå kritisk for Nord-riket. Hosea kommer på tronen, 2. Kong. 15,30. Han underkastet seg straks Tiglat-pileser, og Samaria slapp fri denne gangen.

Ellers hadde ikke Ahas mye glede av forbundet med assyrerne, for disse herjet like mye i Juda som i Israel.

Tiglat-pileser døde i 727 og ble etterfulgt av Salmanassar den 5, 727-722. Denne kongen tvang Hosea til fortsatt å betale tributt, 2. Kong. 17,3. For å komme unna avhengighetsforholdet under Assyria, sluttet Hosea forbund med Egypt, Tyrus og Gasa. Men Salmanassar fikk rede på dette i tide, og tok Hosea til fange. Dermed gikk profetien til profeten Hosea i oppfyllelse, den som gikk ut på at Samarias konge skulle bli borte som en flis på vannet, Hos. 10,7. Det var i 725 han ble fengslet, og samtidig tok den assyriske beleiringen av Samaria til. Byen falt i beleiringens tredje år, i 722.

Og dermed gikk Nord-riket under, just slik som profeten Hosea hadde forutsagt, Hos. 10,8

Grunnen til rikets undergang var gjennomført avgudsdyrkelse helt fra Jeroboham den førstes tid, med alt det det innebar av himmelropende synder.

Sargon etterfulgte Salmanassar den 5. som konge i Assyria. I den I første del av hans regjeringstid kom det i stand en ny oppstand blant smårikene i vest støttet av Egypt. Den ble ettertrykkelig slått ned, og egypterkongen Sewe flyktet hjem. Han viste seg ikke senere i Vest-Asia. Juda hadde ikke vært med i alliansen, skjønt det ikke hadde manglet på oppfordringer.

Etter Ahas' død ble Hiskia konge i, Juda, 2. Kong. 18 og Jes. 36-38, 1+5. Vi er nå kommet til året 724. Fra faren hadde Hiskia arvet avhengighetsforholdet til Assyria, og han hadde sikkert sverget troskapsed til Sargon. Men det var krefter i Juda som ikke kunne gi opp ønsket om frihet ved et forbund med nabofolkene, Jes. 28,5-15. Disse påvirket kongen, en from og i god mann. Tiden syntes gunstig for i et nytt opprør. Sargon hadde fått seg en ny fiende, kaldeerkongen Leondad Balladan. Han satte seg fast i Babylon i 721 med støtte av midianittene. Sargon søkte å fordrive ham, men forgjeves. Leondad Balladan holdt seg i Babylon til 710, og var en farlig fiende.

Vestjordanlandene, Hastor, Korab, Elah og Juda reiste seg i 713. De hadde støtte av araberne ved Rødehavet. Jes. 20 viser at de stolte på hjelp fra Egypt og Etiopia. Sargon sendte nå Tartan mot Asdod. Kongen i Asdod, grekeren Jamani, flyktet. Men byen holdt ut i 3 år. Profeten Jesaja gikk nå naken i disse tre årene, for å varsle hvordan det ville gå med egypterne og etioperne. De skulle bli ribbet og ført i fangenskap. Og når det skulle gå slik med de store og mektige, kunne de jo slutte seg til hvordan det ville gå med småstatene. Hiskia lyttet nå til Jesajas ord, og trakk seg tilbake i siste øyeblikk. Han slapp derfor pent fra deltagelsen i reisningen.

I 710 klarte Sargon å slå Leondad Balladan, og fikk større makt enn før. Det var nå fred fra 711-705. I 705 døde Sargon. Straks var Leondad Balladan i sving med å organisere et nytt opprør. Han fikk hjelp av elamittene, men ville også ha støtte i vest. Derfor sendte han gesanter til Hiskia. Offisielt kom de for å lykkønske Hiskia med gjenvunnet helse. Men Jesaja visste at det var noe annet i gjære, Jes. 39.

Det kom nå i stand et forbund med syrerbyene Askalon, Asdod og Gasa. Askalon hadde i utgangspunktet en assyrervennlig konge. Men han ble styrtet, og Hiskia holdt ham fanget i Jerusalem. Merodak Baladan proklamerte seg nå som konge i Babylon. Men det varte ikke lenge

I 703 ble han slått av assyrerkongen Sankerib i nærheten av Babylon, og dermed forsvant Merodak Baladan fra historien. Men Hiskia gav ikke opp. Han og hans forbundsfeller hadde sin vesentlige støtte i Egypt og Etiopia, Jes. 36,5-6. Kongen i Etiopia var Tirhaka, Jes. 37,9. Først måtte Sankerib rydde opp med noen opprørske folk i Øst. Dette skjedde i 702. Men i 701 dro han mot Fønikia, Juda og Egypt. Han gjorde det av med Sidon og de andre fønikiske byene. Så holdt han avregning med filistrene ved Elteker nær Ekron. Deretter møtte han den egyptiske hæren under Tirhaka.

Assyrerne vant, og Sankerib gjorde seg til herre over Ekron og andre filisterbyer.

Han slo opp hovedkvarteret sitt i Lakish, som hørte til Juda. Herfra sendte han ut hærer for å underlegge seg resten av Filistea, Juda og Jerusalem. Vi har to beretninger i Bibelen fra felttoget i 701, nemlig 2. Kong. 18,13-19,37 og Jes. 36, I- 37,38. Dessuten har Sankerib selv skrevet en beretning på et sekskantet lærprisme, Fallor­prismen. Beretningene stemmer over ens, når vi tar i betraktning at Sankerib ikke forteller annet enn det som er til fordel for ham selv. Etter å ha tatt til å beleire Jerusalem, erobret assyrerne hele resten av Judea, og tok 46 befestede byer. Under denne operasjonen falt 200 150 mennesker i hans hender. En kan tenke seg hvordan det så ut i Juda etter dette. Jes. 1,5-9 skildrer situasjonen. Sankerib gav de erobrete områdene i Juda til kongene i vennligsinnede byer.

Jerusalem hadde forberedt seg godt på beleiring. Men tilfellet med Samaria hadde vist at assyrerne ikke gav seg når de først beleiret en by. Hiskia ble betenkt og søkte fred, 2. Kong. 18,14.

1. Sankerib tok imot tilbudet, og påla ham å betale 300 talenter sølv og 30 talenter gull. Det svarer til omkring 6 millioner kroner. En slik sum var det ikke enkelt å skaffe til veie, og man måtte gå drastisk til verks. Skattkamrene i templet ble tømt, og skjold og gullbeslag som Hiskia hadde laget, ble sendt, 2. Kong. 18,14+16. Men knapt hadde sendemennene som brakte disse tributtene vendt tilbake, før Sankerib lot krigen bryte løs igjen, Jes. 33,7ff. Sankerib sendte nå 3 av sine høyeste embetsmenn og en stor hær mot Jerusalem, og forlangte at den skulle overgi seg. 2. Kong. 18,17ff og Jes. 36,2ff.

Hiskia sendte nå bud til Jesaja, som gav ham det Ord fra Herren at Sankerib ville vende tilbake til sitt land og der falle for sverd, 2. Kong. 19,6. Hiskia fikk nå mot og nektet å overgi seg. Sankeribs sendemenn måtte derfor vende tilbake med uforrettet sak. Men hæren ble liggende foran Jerusalem. Sankerib var da i kamp med Jibna. Nå styrer Herren det slik at han får bud om at kongen i Etiopia vil dra i krig mot ham. Sankerib var nå i en vanskelig stilling. Men han forsøker ennå en gang å skremme Hiskia, og skriver et brev til ham, 2. Kong. 19,9-13. Her skryter og truer han, og advarer Hiskia mot å sette sin lit til Herren.

Men Hiskia legger brevet frem for Herrens øyne og ber om hjelp. Jesaja sender nå bud fra Herren om at Sankerib ikke skal komme inn i byen. Og samme natt gikk Herrens engel gjennom assyrernes leir og slo i hjel 185 000 mann. Da brøt Sankerib opp og dro hjem til sitt land, hvor han senere ble drept av to av sine sønner. Hans sønn Asarhaddon ble nå konge i hans sted.

TILSTANDEN I JUDA RIKE.

Som vi har hørt, ble Jesaja kalt til profet i det året Judas konge Ussia døde. Ussia, som også ble kalt Asarja, regjerte i årene 779-739. Han hadde vært en meget dyktig regent. Han erobret Eilat, 2. Kong. 14,22. Det gav riket anledning til å ta del i verdenshandelen, noe som førte til større velstand, Jes. 2,7 - 16. Krønikebøkene forteller at Asarja lot bygge mange festninger i landet og blant annet tårn på Jerusalems murer. Jordbruket lå ham på hjertet, og han fremmet kvegavlen ved å grave ut brønnene og bygge vakttårn. Men viktigere enn alt dette var det skussmål som 2. Kong. 15, 3 gir ham: «Han gjorde det som var rett i Herrens øyne.»

I sine senere år var Asarja spedalsk, så sønnen Jotam måtte føre regjeringen for ham. Jotam var enekonge i 16 år fra 739-724. Han fortsatte i farens spor, og «gjorde det som var rett i Herrens øyne.» 2. Kong. 15,34.

Som sin far gikk det bra med ham i krig, og også han drev stor byggevirksomhet. Det var fortsatt fremgang og blomstring under hans regjeringstid, 2. Krøn. 27,1-9. Under de to følgende konger gikk det ikke fullt så bra. Akas var den første. Om han sier 2. Kong. 16,2:
«Han gjorde ikke det som var rett i Herrens, hans Guds øyne,» Det gjorde derimot Hiskia, 2. Kong. 18,3.Men i begge kongenes tid brøt store krigsulykker inn over landet og gjorde slutt på velstanden. På slutten av profeten Jesajas virksomhet var derfor Juda et herjet og ødelagt land.

Og grunnen til dette var ikke i og for seg en feilslått politikk. Det hadde åndelige årsaker..

Og nettopp dette skal vi si litt om nå.

DEN ÅNDELIGE TILSTANDEN.

1. Som vi alt har hørt, roses både Ussia og Jotam for at de gjorde det som var rett i Herrens øyne. Den samme rosen fikk Hiskia. Men verken Ussia eller Jotam la ned offerhaugene rundt om i landet, der det foregikk avgudsdyrkelse, 2. Kong. 15,4 og 35.Det gjorde derimot Hiskia, Kong. 18,4. Men om Juda også hadde gode konger, var folket hele tiden like syndig, Jes. 1,4ff.

Og blant kongene på Jesajas tid var Akas det bedrøvelige unntaket. Om ham sier 2. Kong. 16,2 at «Han gjorde ikke det som var rett i Herrens, hans Guds øyne,» Han underkastet seg Assyria, noe som fikk alvorlige følger for Juda åndelig sett. For når kongen hyllet kong Tiglat-pileser, hyllet han samtidig i Assyrias riksguder.

En gang han besøkte Damaskus for å hylle storkongen, så han et hedensk alter der som tiltalte ham storlig. Han sendte derfor mål og modell hjem til overpresten med påbud om å lage maken. Det gamle brennofferalteret av kobber ble fjernet, og det nye kom i stedet. Kongen innviet det selv. De regelmessige ofrene skulle nå bringes på det nye alteret.

Også andre forandringer foretok han i templet for assyrerkongens skyld, 2. Kong. 16,10-20.

Det var ikke meningen helt å avskaffe dyrkelsen av Herren, Israels Gud. Men den ble stilt i skyggen, og blandet opp med hedenske momenter.

 Til toppen

Fra LYS nr.4 September 1999

JESAJA

KAPITEL 6.

Profetkallet og Guds hellighet

Når vi nå skal begynne gjennomgåelsen av profeten Jesaja, er det naturlig å ta kapitel 6 først, da det er her vi møter beretningen om Jesajas' kallelse til profet.

Kapitlet begynner med en tidsangivelse: «det året kong Ussias døde» Det vil altså si i 739 før Kristus. Som vi hørte i innledningen, var Ussias en god konge. «Han gjorde det som var rett i Herrens øyne», 2. Kong. 15, 3. Men likevel satte han ikke i gang en så grunnleggende reform av gudsdyrkelsen som senere Hiskia og Josia gjorde. Derfor lot han offerhaugene rundt om i landet bli værende. Og her drev folket avgudsdyrkelse. Om kongen var from og gudfryktig, var altså folket stadig et frafallent folk med et delt sinn overfor Herren.

«Da så jeg Herren sitte på en høy og opphøyet trone, og slepet Hans fylte templet.» Det hebraiske verbet «raah» som brukes her, betyr «se». Det opptrer i fortid og viser at det Jesaja så, så han med øynene sine. Her var det altså ikke tale om noe drømmesyn.

Tvert om, øynene hans reagerte på en naturlig måte overfor det som var der som en realitet. Substantivet «adon» betyr "Herre". Når det brukes som betegnelse på Gud, opptrer det alltid i flertall. Det er det såkalte «majestetsflertall» som gir uttrykk for Guds opphøyete majestet. Det har også hengt etter seg det personlige pronomen i første person entall hankjønn, og skulle altså egentlig oversettes "min Herre". Men all den stund det brukes i stedet for Gudsnavnet Jahve, er det naturlig heller å oversette det med «Herren».

Det Jesaja så med øynene sine som en uavviselig virkelighet, var «Herren sitte på en høy og opphøyet trone,» Uttrykket «høy og opphøyet» viser at tronen var meget høy. «og slepet Hans fylte templet.» Det var slepet på kappen det var tale om her. Personer av høy rang bar den gang en sid kappe med et slep. Det var uttrykk for verdighet. Når det gjaldt slepet på Herrens kappe, var det så langt og mektig at det fylte hele templet, og det til tross for at tronen var meget høy. Alt dette gir uttrykk for Herrens makt og velde, Hans opphøyde majestet. Med "templet" er det rimelig å gå ut fra at det dreide seg om templet i Jerusalem.

I begynnelsen av neste setning, og dermed som innledning til følgende avsnitt, møter vi flertallsordet «serafim» Det er et substantiv som i entall heter "saraf". Også et verbum "saraf" kan komme i betraktning i denne sammenheng. Betydningen av entallsformen, «slange», har neppe noe i denne sammenhengen å gjøre. For ut fra beskrivelsen av det Jesaja så, er det tydelig at «serafim», «serafer», betegner himmelske vesener. «Omedim» er aktivt partisipp flertall av verbet «amad» som betyr «stå», «stille seg opp». Disse himmelske vesenene står "mimmaal lo". «mimmaal» er substantivet «maal» som betyr «det øvre» samt preposisjonen "min" som betyr «av, fra». Sammen får det betydningen «ovenfor». "lo" er preposisjonen «lø» påhengt det personlige pronomen i tredje person entall hankjønn. Sammen blir uttrykket "mimmaal lo" «ovenfor ham». De himmelske vesenene, som kalles serafer, står ovenfor Ham, det vil si, Herren som sitter på den meget høye tronen

«Seks vinger hadde hver. Med to dekket han ansiktet sitt, med to dekket han føttene, og med to fløy han.» Verbet "kasa" opptrer her i intensivform, som viser at det dreier seg om en fullstendig tildekking. Verbet "uf", "fly" opptrer i en tid og en form som viser at det her dreier seg om stadig å fly hit og dit. Situasjonen var altså den at serafene med det ene vingepar stadig holdt seg i luften ovenfor Han som satt på tronen. Samtidig dekket de både ansikt og føtter fullstendig med de andre vingeparene. Det gjorde de fordi de ikke tålte å se Guds ansikt. De kunne ikke bære glansen av Hans hellighet. Man kan stille spørsmål om hva oppgave vel serafene hadde og har. Det sies ikke mye om det her. Men også serafene hører skapningen til. De er tjenende himmelske vesener hvis oppgave ligger på et ganske bestemt plan. Det sier både verbet "saraf" og versene 6 og 7. "Saraf" betyr «å brenne». Og i versene 6 og 7 får vi høre om hvordan en av serafene flyr bort til Jesaja med en gloende stein som han har tatt fra alteret. Med den rører han ved Jesajas' lepper og forkynner ham at hans misgjerning dermed er tatt bort og hans synd sonet. Dette skal vi komme tilbake til senere. Her nøyer vi oss med å konstatere at serafene hadde den oppgaven å være formidlere av den guddommelige kjærlighetsild som fortærer syndeskylden.

I vers 3 møter vi serafenes mektige lovprisning av Herren:
«Og den ene ropte til den andre og sa: Hellig, hellig, hellig er Herren , hærskarenes Gud. All jorden er full av Hans herlighet.»

Substantivet "kadosj" som betyr "hellig", er en samlet betegnelse på Guds vesen, og dermed et uttrykk for alt det Gud er. Som følge av det kommer det til å bety mange ting, slik som:
«utskilt, avsondret, den som ikke hører hjemme i det dennesidige, den overjordiske, Han som bare er lys, den ubeflekkete rene, atskilt fra all synd og død, totalt fullkommen, Han som bare er kjærlighet.»
 Slik kunne vi fortsette i det uendelige. For likesom Gud er uendelig, er også Hans egenskaper det. Og det finnes ikke ord på noe språk som fullstendig kan dekke og gi uttrykk for alt det Gud er. "Jahve sebaot" I den hebraiske bibeltekst har ordet Jahve, slik det skrives på hebraisk, fått vokalene til substantivet adonai, som vi ovenfor har sett oversettes med «Herren». De som har gjort det, er jødiske grammatikere, de såkalte massoretene. Og det er gjort fordi de så på Guds navn, det Han gav seg selv da Han åpenbarte seg for Moses i ørkenen i den brennende tornebusken, 2. Mos. 3,14, Jahve, det som betyr «Han er», for altfor hellig og opphøyet til at syndige mennesker kunne ta det i sin munn. Massoretene ble her fulgt av Septuaginta, den greske oversettelsen av Det gamle Testamentet fra ca 200 f Kr. I Aleksandria i Egypt. Og de fleste senere bibeloversettere har fulgt i samme spor. Derfor finner vi «Herren» overalt i våre Bibeloversettelser, der den hebraiske tekst har "Jahve."

Det hebraiske substantivet «saba», som betyr «hær», opptrer her i flertall, og betyr altså «hærer» eller "hærskarer". Vi møter her Herren som "hærenes Gud," eller "hærskarenes Gud". Det som ligger i denne betegnelsen, er først og fremst «Gud over de himmelske englehærer».

Men «hærer» her kan også gå på «himmellegemene» og på «skaperverket som sådant».

Substantivet «kabod» betyr flere ting, så som «ære, herlighet, majestet, overflod, rikdom, prakt». Alt dette er slikt som er karakteristisk for Herren, og som hører med til Hans vesen. Og en åpenbaringsform for Herrens herlighet, er den skinnende, strålende lysglansen, så intens at intet menneske kan tåle å se på den, Luk. 2,9 og Ap.gj. 9,3.

Det Jesaja så der i Jerusalems tempel, var Israels mektige Gud. Men ikke bare Israels Gud, men den eneste Gud, Han som har skapt alle ting, og oppholder alle ting. Han som alt og alle tilhører. Han som har all makt i himmel og på jord. Han som er historiens Herre, som leder alle ting og også det enkelte menneskets liv etter sin suverene vilje.

Men var det da Faderen Jesaja stod overfor der i templet. For å få klarhet over det, må vi trekke inn Det nye Testamentet. Og der i 1. Tim, 6,15 og 16 leser vi slik: «Han som er kongenes Konge og herrenes Herre, Han som alene har udødelighet og som bor i et lys dit ingen kan komme, Han som intet menneske har sett eller kan se....» Når vi da sammenholder dette med Joh. 1, i og følgende «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved Ham, og uten Ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til.» Og med Joh. 1,1 g: «Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn som er i Faderens favn, Han har forklart Ham.» Dessuten med:
1 Kor. 10,3-4: "De åt alle den samme åndelige mat, og de drakk alle den samme åndelige drikk. For de drakk av den åndelige klippen som fulgte dem, og klippen var Kristus.»

Disse skriftstedene viser oss at den Gud vi møter i Den gamle Pakt, er Kristus, likesom i Den nye Pakt. Den veldige og mektige Herre, som Jesaja så i Jerusalems tempel, var Kristus, Sønnen, den annen person i Gud. For Han er det som er Skaperen og Oppholderen, Han er den alt hører til, som er historiens Herre og Israels Gud. Han er det som er hellig, som er allmektig, som er hærenes Gud, som eier den herlighet som fyller hele jorden. Han er det for hvem serafene skjuler seg i ærefrykt som skapningen overfor Skaperen. Men Han er det også de priser i mektige lovsangstoner i salighet og tilbedelse. Et trefold hellig toner imot Ham For Gud er en treenig Gud. 

 Til toppen

Fra LYS nr. 5 Desember 1999

Jesaja

Herrens herlighet!

I den siste delen av vers 3 møter vi substantivet «kabod». Det kommer av verbet «kabad», som betyr «å være tung». Substantivet har flere betydninger, som «ære, herlighet, prakt, rikdom, overflod, glans, storslagenhet, storhet, majestet». Den sammenheng det står i, er følgende: «Hans kabod fyller hele jorden.»

«Kabod» er altså noe som har med Herren å gjøre. Grunnbetydningen av substantivet likesom av verbet er «tyngde, vekt», og gir uttrykk for alt det ved en person som gjør hans vesen mektig, slik som «makt, herlighet, prakt», likesom følgen av makten og herligheten «ære» og «hyllest».

Guds verk i naturen, Hans gjerninger i historien vitner om Hans «kabod», forteller om Hans vesens storhet og velde, Salme 19,2 ; 57,6; 72,19; 79,9; 96,3.

Ordet står også ofte om den blendende lysglansen som omgir Herren og stråler ut fra Ham når Han åpenbarer seg. Et menneske kan ikke se Herren selv. Det kunne heller ikke serafene der i Jerusalems tempel. Men stråleglansen ser en, 2. Mos. 16,7 + 10; 3. Mos. 9, 23 + 24. I 2. Mos. 24,17 så Herrens «kabod» ut som en luende ild på toppen av fjellet. Den greske oversettelsen av Det gamle Testamentet som kalles Septuaginta, oversetter «kabod» med «doxa», glans, skinn, herlighet. Her i Jes. 6,3 møter vi altså Herrens vesen, Hans herlighet, slik den åpenbarer seg i et strålende, blendende lys, som ingen skapnings øye kan utholde å se på. Og stråleglansen er et uttrykk for Hans oververdslige majestet, for Hans transcendente herlighet som legger alt omkring seg i stråleglans, og peker hen på Hans vesens velde som fyller hele jorden.

Men som uttrykk for Herrens vesen kommer en ikke til veis ende bare med det som her er sagt, selv om det er stort nok. For Herren er evig, uendelig, uten grenser i tid og rom. Derfor må et ord som beskriver Hans vesen, selv være uten grenser i innholdsfylde.

Skal da vi søke å skildre det som ligger i ordet «kabod», må vi holde oss til det Herren selv har åpenbart for oss av sitt vesens innhold. Og vi må ta hele åpenbaringen for oss, slik den trer frem for oss i Den hellige Skrift. Som vi allerede har pekt på, er den veldige guddommelige majestet som trer oss i møte så mange ganger i Den gamle Pakt, som for eksempel her og ved Sinai-åpenbaringen, den andre person i Gud, Sønnen Jesus Kristus. Han som er Skaperen og Oppholderen, historiens Herre og Israels Gud. Men Herren er ikke bare den veldige, den fryktinngytende, den Allmektige. Gjennom sin menneskevorden og sitt frelsesverk i lidelse, død og oppstandelse har Herren vist at Hans vesen egentlig er kjærlighet og nåde. Allerede i Den gamle Pakt er dette kommet frem på så mange måter, for eksempel ved åpenbaringen i den sakte susen for Elia på Sinaifjellet. Men Herrens kjærlighet er hellig. den er absolutt. Derfor tåler den ikke sin motsetning, som er det Skriften kaller synd. Overfor synd er den hellige kjærlighets ansikt vrede. Men overfor det menneske som stiller seg åpen for Hans frelse, er den nåde.

Så er det da Herrens evige vesens fylde som trer oss i møte her ved åpenbaringen i Jerusalems tempel for Jesajas' øyne. Vi kan oversette ordet «kabod» med herlighet, som mange bibeloversettelser gjør, når vi bare er klar over at ordet «herlighet» her har en absolutt innholdsfylde.

Til toppen

Fra LYS nr. 2 April 2000

Jesaja

SYND - NÅDE - KALL TIL TJENESTE

Herrens overveldende makt og velde, Ham verdig som er Skaperen og Oppholderen, verdensaltets styrer og hele skapningens Herre, var også i åpenbaringens form så veldig at «tresklenes dørposter skalv ved Hans røst som ropte, og huset ble fylt med røk.» Verbalformen av verbet «male» viser at huset gradvis ble fylt av røk. Grunnen til at røken steg opp, var at den skulle skjule Herren for Jesaja.

Av 2.Mos. 19,18 ser vi at da Herren åpenbarte seg for Moses og Israelsfolket ved Sinai, skjulte Han seg bak røyk og damp. Og det gjorde Han fordi det er som Han senere sa til Moses i 2. Mos. 33,20: «Du kan ikke se mitt åsyn, for intet menneske kan se meg og leve.» Dette er Jesaja smertelig klar over. Derfor roper han forferdet ut: «Ve meg! Jeg er blitt ødelagt, tilintetgjort.»

Verbet «dama», berolige seg, stille seg tilfreds, betyr i den passivformen det opptrer i her, «bli ødelagt, bli tilintetgjort». Jesaja regner ødeleggelsen og tilintetgjørelsen av seg selv som så sikker at han kan uttrykke den som et fullbyrdet faktum.

Grunnen er at den allmektige Skaper og Oppholder, verdensherskeren og historiens Herre, åpenbart i den skinnende lysglansen, også er Israels Gud, Han som talte gjennom Moses ved Sinai-åpenbaringen og gav Moseloven. Moselovens etiske side er en evig lov, fullkommen i sitt vesen som uttrykk for Herrens uforanderlige vilje. Den forplikter alle mennesker til alle tider. Samtidig er det intet menneske under synden som kan oppfylle den. Derfor er det som det står i Romerbrevets 3. Kapittel: «Det finnes ikke en rettferdig, enn ikke en alle har syndet og står uten ære for Gud.» Dette bekjenner Jesaja for sitt eget vedkommende slik: «for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper.»

Og i denne situasjonen må han vedgå at «....mine øyne har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud.»

Jesaja fremhever leppene spesielt i samband med den syndige urenhet han erkjenner hos seg selv.

De står altså som uttrykk for hele det indre sjelsliv og alle de ytre manifestasjonene av det overfor Herren. Og at det er rett å si det slik, følger av at det er Herren som ved sin Ånd allerede her taler gjennom Jesaja. Og Han stadfester det i Matt. 12,37:
«For etter dine ord skal du bli kjent rettferdig, og etter dine ord skal du bli fordømt.»

I den situasjon han var, stod altså Jesaja i en fortvilet situasjon. Han hadde sett Herren, og han hadde gjort det som en synder, som stod i skyld overfor Gud. Da var det intet håp for ham verken i tid eller evighet. Dette vedkjente han seg i det han gav Gud og loven rett, og bekjente det i klare ord.

Så var det altså bare å vente på dødsdommen og dens fullbyrdelse.

Ja, hvis ikke det hadde skjedd, som faktisk skjedde:
«Da fløy en av serafene bort til meg. Han hadde en gloende stein i hånden. Med en tang hadde han tatt den fra alteret.»

Alteret var i Det gamle Testamentet, likesom det er det i kirkene i dag, et synlig billede på Guds usynlige nærvær under gudstjenesten. Alteret både var og er et hellig sted.

Den gloende steinen hadde ligget på alteret, og var derved en hellig gjenstand. Det at den var gloende, viser at den hadde vært i berøring med ilden. Ilden hadde rensende betydning, 4. Mos. 31,23; Mal. 3,2-3.

«Og han lot den røre ved min munn og sa: Se, denne har rørt ved dine lepper, din misgjerning er tatt bort og din synd er sonet.» Grunnlaget for soningen var ikke å finne innenfor rammen av Den gamle Pakt. Den gamle Pakt var forberedende. Her møter vi Guds åpenbarte vilje i loven, og et offer- og soningsinstitutt som var forberedende og pekte fremover til den nye pakt. Den gamle Pakt hadde en pedagogisk, opplærende betydning. Den skulle lære mennesket Guds vilje, og samtidig den ting at en ikke kunne oppfylle denne vilje. Den skulle vise mennesket at det var en synder for Gud som ikke kunne se Hans ansikt eller leve i samfunn med Ham, om det ikke kunne skaffes soningsmiddel, et betalingsmiddel som kunne fjerne syndeskylden. Det midlet Den gamle Pakten brukte, med dyreofringene, der dyr ble ofret og led døden i stedet for mennesket, var ikke brukbart. Bare et menneske kan være stedfortreder for et menneske. Derfor var Den gamle Paktens ofringer bare et billede på det eneste gyldige offer, Jesus Kristus, Han som er Gud og menneske i samme person.

Ved sitt fullkomne liv, sin lidelse, død og oppstandelse var Han den Stedfortreder og forsoner mennesket trenger for å få syndeskylden vasket bort. På denne bakgrunn, og på denne bakgrunn alene, var det også Jesajas' syndeskyld ble vasket bort. I historien og i tiden hadde dette ikke skjedd ennå. Men for Gud, som lever i det evige nu, er alle ting alltid like nærværende. Den frelse som i tiden først senere skulle bli viklet ut, fikk Jesaja del i der og da. Og den Frelseren som i tiden først senere skulle tre frem, var den samme som åpenbarte seg for Jesaja der i Jerusalems tempel i sin oversanslige, trancendente maktfylde som Skaperen og Oppholderen, historiens Herre og Israels Gud, hvis herlighet viste seg som en skinnende lysglans. Jesaja var nå renset for synd og syndeskyld. Av uforskyldt nåde stod han nå for Herren, og var moden for kallet til profet. Det første som skjedde, var at han hørte Herren stille et spørsmål:
«Da hørte jeg Herrens røst som lød: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss? Da sa jeg:
Se, her er jeg, send meg! Og Han sa: Gå og si til dette folket:»

I spørsmåls form hadde Herren fremmet sitt kall, og Jesaja hadde tatt imot kallet. Gjennom sin marsjordre hadde Herren akseptert ham som sin profet. Nå var det bare oppgaven, profetoppdraget som lå foran.

Til toppen

Fra LYS nr. 3 Juni 2000

Jesaja

Guds dom over et frafallent folk.

I dette første oppdraget Herren gir Jesaja etter at han var godtatt som profet, omtaler Han Israel som «dette folket». Det er verd å merke seg det. For selve uttrykket peker hen på at Herrens vrede er vakt over folket. Normalt har Han omtalt og tiltalt Israel som «mitt folk». Men så ikke nå lenger. På grunn av Israels frafall, dets avgudsdyrkelse og himmelropende synder, har Herren forkastet sitt folk. Derfor skal profeten som Herrens egen munn gå og si til Israel:
«Hør og hør, men forstå ikke! Se og se, men skjønn ikke!».

Den formen verbene «høre» og «se» står i, viser at det her dreier seg om noe som stadig gjentar seg over lengre tid. Folket skal stadig høre åpenbaringsordet forkynt. Det skal stadig se Herrens mektige gjerninger, men allikevel ikke forstå det det hører og ser. Og det Herren her sier gjennom profeten, er ikke bare en konstatering av hva som kommer til å skje, fordi folket ikke vil høre og se. Det har vært situasjonen gjennom lang tid. Israel har etter sitt flertall ikke villet lyde Herrens Ord. Og det har en holdt på med så lenge at en har passert en skjebnesvanger grense. Som det står i Jes. 55,6, er ikke Herren alltid nær slik at en kan søke Ham og finne Ham.

Nådens tid har en grense. Nå hadde Israel overtrådt denne grense. En hadde forherdet seg så lenge at en var kommet under Guds vrede og dom. Nå var det ikke lenger bare folket som forherdet seg. Nå ville Herren selv forherde folket, og Han ville gjøre det gjennom profetens munn. I sannhet en fryktelig dom. For ved den var frelsens dør stengt for tid og evighet. I vers 10 gir Herren befaling om hvordan forherdelsesprosessen skal gå for seg:
"Gjør dette folkets hjerte forstokket, gjør deres ører tunghørte og kleb igjen dets øyne, for at det ikke skal se med øynene og høre med ørene og dets hjerte skal forstå og vende om, så Han kan lege det."

Jesaja skal forkynne Herrens Ord for Israel. Men i stedet for å bruke dette ordet til å skape åpne sinn hos folket, vil Herren aktivt sørge for å gjøre dets hjerte hardt og uimottagelig for Ordet. Det skal ikke forstå det som blir sagt, og ikke være i stand til å vende om. Saken er jo den at syndefordervelsen er så alvorlig hos alle mennesker, at en ikke av seg selv kan forstå Guds Ord på rett vis, og heller ikke vende om uten at Herren møter en gjennom Ordet med sitt skapende kall. Når det ikke skjer, men at Herren tvert om bruker Ordet aktivt i en forherdelsesprosess, er det intet håp verken for nasjoner eller enkeltmennesker.

Det er ikke å forundre seg over at Jesaja blir forferdet over det oppdrag han har lått. Han er jo oppdratt og opplært til å se på Israel som Guds utvalgte folk og spesielle eiendom fremfor alle andre folk på jorden. Vel er det så at dette folket gjennom lang tid har syndet grovt mot Herren. Men det har jo alltid tidligere vært mulig med omvendelse og gjenopprettelse. Derfor spør han nå:
«hvor lenge, Herre? Og Han sa: Inntil byene er blitt ødelagt og er uten innbyggere, og husene er uten mennesker, og landet er blitt ødelagt og blitt en ørken. Og Herren skal drive menneskene langt bort, og tomheten blir stor i landet. Om det ennå er en tiendedel igjen i det, skal den bli ført fanget bort og bli ødelagt. Men som terebinten og eiken, når det ved fellingen blir en stubb igjen av dem, så skal en hellig sæd være dets stubb.»

Den dom som ventet det frafalne og syndige Israel, var forferdelig. Landet skulle bli angrepet av fiender. Det skulle bli besatt og ødelagt, og folket skulle føres i fangenskap langt bort. Som vi vet, var det just dette som også skjedde. Allikevel, Herren ville ikke ganske slå hånden av sitt gamle paktsfolk. En rest ville bli latt igjen, som spiren til et nytt paktsfolk. Midt i dommen, døden, smerten og sorgen ville det håp spire som hadde sin rot i Herrens trofasthet og nåde.

Men når en så hård dom var nødvendig for Israel, hva hadde da folket gjort? Det hadde gjort opprør mot Herren. Gjennom utstrakt avgudsdyrkelse hadde det avsatt Ham som sin konge og Gud. Det hadde brutt alle Hans bud og hele hans lov. Det hadde drevet hor i stor stil, skilt seg fra sine hustruer og giftet seg med andre. Særlig under kong Manasse hadde en drevet med barneofringer i en slik grad at gatene i Jerusalem fløt av blod. En holdt slaver tvert imot Guds vilje og bud. En drev med tyverier og opptrådte ubarmhjertig overfor fattige og nødlidende, samtidig som en levde i svir og drikk. Vel hadde det kommet flere reformasjoner under gudfryktige konger. Men hver gang falt folket tilbake til sine gamle synder. Og spesielt var det en synd Herren ikke under noen omstendigheter ville tilgi. Og det var barneofringene.

Når vi nå har gått igjennom kallelseskapitlet i Jesaja-boken, kapitel 6, vil vi fra neste gang av ta til med kapitel 1.

Men før vi ganske slipper kapittel 6, må vi stille det spørsmål:
Hva kan vi i dag, i vår situasjon i Norge anno år 2000, lære av domsprofetien og dommen over det gamle Israel? Finnes det noen likhetspunkter mellom de synder som den gang ble gjort, og som førte opp til dommen, og det norske folkets synder i dag? Vi må nok dessverre konstatere at det er likhetspunkter nok. Det gamle Israel dyrket avguder som til dels ikke er aktuelle i vår tid. Men så har vi andre som så visst ikke er bedre. Vi kan tenke på den antikristelige sosialismen i dens mange former, ateismen og en rekke andre ismer som har avsatt Gud, som for eksempel darwinismen og feminismen. Disse antikristelige og satanisk inspirerte pseudoreligioner har ført Norge ut i store folkesynder. Her dyrker man mennesket, og i det hele skapningen i stedet for Skaperen, som den løgnaktige utviklingslæren har avsatt. Og med avsettelsen av Gud er også Hans gode bud og vilje blitt avsatt og erstattet av et syndeliv som er langt verre enn det vi fant i det gamle Israel. Her drepes barn i mors liv i en langt større skala enn det Manasse klarte å få til. Feminismen har sørget for skilsmisser og gjengifte eller samboerskap i mengde med ødelagte barn og unge i kjølvannet. Forholdet mellom kjønnene er snudd opp ned, med homoseksualitet som følge. Misbruk av ulike narkotiske stoffer florerer, sammen med tyverier, ran, voldtekt, mord og mishandling i ulike former og grader. Tortur er også etter hvert kommet på banen, særlig i form av mobbing, til unevnelig ulykke for ofrene. I tillegg kommer regulære hedenske religioner av antikristelig merke, slik som Islam, Hinduisme og Norrønt hedenskap. I slikt og andre typer av avsporinger undervises det under tvang i grunnskolen i suveren forakt for foreldreretten. Og slikt skjer i et land som bare for kort tid siden var et kristent land og en mektig misjonsbase, der Guds Ord er blitt forkynt og lært i tusen år.

Det er ikke vanskelig å skjønne at Norge i den aktuelle situasjonen er under Guds vrede og dom.

Men finnes det da noen redning? Om det skal finnes, er det på tide at vi kristne våkner, og går inn i bønnekampen og den bibeltro forkynnelse og lære.

Til toppen

Fra LYS nr.4 September 2000

Jesaja

SYND OG STRAFF OMVENDELSE
OG NÅDE.

Vi har hørt om hvordan Jesaja ble kalt til profet, og bakgrunnen og forutsetningen for kallelsen. Vi vender oss nå til bokens 1. Kapittel.

Det begynner med substantivet «chason», som er avledet av verbet «chasa». Verbet betyr «se, skue», men også «oppfatte», og substantivet betyr «syn, visjon; åpenbaring». Det dreier seg dels om et virkelig syn, dels om en ordåpenbaring. I kapitel 6, kallelses­kapittelet, som vi nå nettopp har vært igjennom, både så Jesaja Herren sitte på en meget høy trone, og han hørte Ham tale til seg i klare Ord. Men i resten av Jesajaboken dreier det seg om en ordåpenbaring.

Det første verset lyder slik:
«Åpenbaring som Jesaja, sønn av Amos, oppfattet om Juda og Jerusalem i Judas konger Ussia, Jotam, Achas, Hesekias dager.» Selve tidsangivelsen har vi vært inne på tidligere, og skal ikke gjenta her. Men det er viktig å merke seg at boken begynner med å konstatere at vi her står overfor åpenbaring fra Herren. Siden ordet «åpenbaring» er det første ordet, viser det at det står som overskrift over hele boken. Hele Jesajaboken er en åpenbaring fra Herren ord til annet gitt gjennom Jesajas' munn.

Når Herren åpenbarer seg ved ord, er ordene og begrepene Herrens. De er gitt til de mennesker som er kalt til å være åpenbaringsbærere. De er gitt ved diktat, men likevel på en slik måte at Herren tar hensyn til åpenbaringsbærerens språk og stil. Og det gjelder både for Det gamle og Det nye Testamentet. Det som her er sagt, gjelder de opprinnelige håndskrifter. Men jeg har den tillit til Herren at Han har våket over sitt Ord ned gjennom tidene slik at Han gjennom avskrivere, kanondannelse og normaltekster har bevart sitt Ord slik Han vil at det skal bevares. Derfor kan vi også ha full tillit til de oversettelser som legger seg så nær grunnteksten på hebraisk og gresk som mulig. På den annen side bør en holde seg borte fra de oversettelser som stiller seg friere til grunnteksten.

«Hør, dere himler, og lytt oppmerksomt, du jord!. For Herren taler: Barn har jeg oppdratt og latt vokse opp, men de har falt fra meg.» Verbet «sjamach» betyr «høre, være oppmerksom, vise oppmerksomhet». «Sjamajim» er flertall, og betyr både «himler og himmel». Her, hvor det er tale om å høre og å vise oppmerksomhet, må det være de himmelske skapninger det er tale om. «Ares» betyr «jord», og må her gå på de jordiske skapningene, menneskene, dyrene og de øvrige skapningene på jorden. Disse skapningene, som hele tiden har vært vitner til det som har gått for seg i Israel og Juda, blir nå oppfordret til å være oppmerksomme. For nå taler Herren. Og det Han sier, er at Han har latt folket i Juda og i Jerusalem vokse opp. Han er den som har gitt dem liv, og alt det gode de har erfart, har sin kilde i Ham. Han har også oppdratt dem ved sitt Ord og sine ordninger for at de skulle være et gudfryktig og lydig folk. Men slik har det ikke gått. Verbet «pasjach» betyr «å falle fra noen». Grunntanken i verbet går på et aggressivt brudd med et forhold av verdslig eller religiøs karakter. Her er det ikke tale om at man gradvis og nesten umerkelig har glidd bort. Nei, det dreier seg om en bevisst handling, der en vet hva en gjør og hvorfor. En står altså overfor en bevisst synd av grunnleggende karakter.

«En okse kjenner sin eier, og et esel sin herres krybbe. Israel kjenner ikke, mitt folk forstår ikke noe.» Verbet «jadach» betyr «å kjenne, merke, oppdage, skjønne, innse, forstå, skaffe seg kjennskap». Når det her står sammen med «bin», «forstå», må vi regne med at det er de andre betydningene som er aktuelle her, først og fremst det som har med kjennskap å gjøre. Også her dreier det seg om forskjellige betydningsnyanser, der det intime kjennskap det mennesket får til Herren ut fra erfaring, som lever den gudfryktiges liv med Ham. Denne be tydningen kan nok være aktuell her, men vel først og fremst den som går på et mer ytre kjennskap til Herrens lov og ordninger.

Det verset vil gi uttrykk for, er da dette at Juda og hovedstaden Jerusalems befolkning ut fra sine forutsetninger faktisk stiller svakere enn husdyrene ut fra sine. For folket i Juda og Jerusalem forstår ikke at alt det gode de i de foregående oppgangstider er blitt til del, er gaver fra Herren, og en frukt av Hans omsorg og nåde. I stedet for å møte Ham med takknemlighet, vise vilje til å leve etter Hans bud og innordne seg under Hans ordninger, har de i et frekt opprør falt fra ham bevisst og villet. Så er de da som det første utslaget av dommen blitt formørket i sitt sinn, så de ikke lenger verken kjenner Herren eller forstår sin egen situasjon.

«Ve det syndige folk, et folk tynget av misgjerning, en slekt av ugjerningsmenn, barn som handler slett. De har forlatt Herren, de har hånlig forkastet Israels Hellige; de har vendt seg bort» Verset begynner med interjeksjonen «Ho» «Veh» Ordet kan både være uttrykk for trussel og sorg. Ut fra sammenhengen er det tydelig at det er det første som er tilfellet her. Verbet «chata» betyr «å synde», både i betydningen «trekke skyld over seg» og «ta feil av målet, bomme på målet».    «avon», som er et substantiv, betyr derimot «forgåelse, lovovertredelse».

«Hvorfor vil dere stadig fortsatt bli slått? Hvorfor vil dere forøke frafallet? Hvert hode hjemfallen til ulegelig sykdom, og hvert hjerte fullstendig sykt.»

Her fremstiller Herren i versets andre halvdel folkets elendige tilstand under bilde av et legeme som er sykt. Og hele elendigheten er en følge av frafallet fra Herren.

I det neste verset, vers 6, forblir Herren i bildet:
"Fra fotsåle til hode er det ikke noe uskadd på det. Sår og rift, slag og friskt sår. Det er ikke blitt presset ut, og ikke blitt forbundet, og ikke blitt bløtt opp med olje."

Folket er i en like elendig forfatning som et menneske som er hardt såret, og der skadene ikke er blitt stelt. Men dette er hele tiden et bilde. Hva bildet egentlig vil gi uttrykk for, kommer frem i versene 7-9:
«Deres land er en ørken, deres byer er brent opp med ild. Deres jord eter fremmede opp like for deres øyne. En ørken er det som ved fremmedes ødeleggelse.
Og Sions datter er blitt tilbake som en løvhytte i en vingård, som en vakthytte i en agurkåker, som en beleiret by.
Hvis ikke Herren, hærskarenes Gud, hadde latt det være igjen hos oss en meget liten rest, da hadde vi vært som Sodoma, da hadde vi vært lik Gomorra..»

Det som skildres for oss i disse tre versene, er situasjonen i Juda i år 701 før Kristus i kong Hesekias  regjeringstid. Nå, som i grunnen i lang tid, var det Assyria som var problemet. Assyria var en stormakt, et grusomt og brutalt erobringsfolk, som i 722 hadde erobret Samaria, ødelagt Nord-riket, og ført folket der i fangenskap. Nå hadde de angrepet Juda, lagt landområdene øde og brent opp byene. Jerusalem var den eneste byen som ikke var blitt erobret, og ikke var blitt ødelagt.

Som vi har sett, skyldtes ødeleggelsene folkets synd, opprør og frafall fra Herren. Det var altså en straffedom som bar i seg et kall til omvendelse. At Jerusalem inntil nå var blitt spart for erobring, og Juda for total utslettelse, skyldtes at her, i motsetning til Nord-riket, hadde vært flere gudfryktige konger. En av dem var nettopp Hesekia, hvis ydmyke bønn reddet Jerusalem.. Men om det var flere gudfryktige konger, ble det ikke slutt på synd og avgudsdyrkelse i folket. Tvert om sank dette bare dypere i misgjerning og frafall fra Herren.

Men hvorfor sender da Herren straffedommer? Av to grunner. Dels for å dempe syndemakten, og dels for å kalle til omvendelse. Men Herren straffer ikke gjerne. Straffedommen er alltid den siste utvei, etter at alle andre utveier er prøvd først.

Derfor bør vi som bekjenner oss som kristne nå la oss advare. Vi trenger å la oss vekke opp av sløvhet, materialisme og åndelig søvn. For om kristenfolket i Norge hadde vært våkent i tiden etter 2. Verdenskrig, hadde det aldri gått så galt som det har gjort.

Derfor, la oss nå kalle inn til troskap mot Guds Ord, slik vi har det i Den hellige Bibel. La oss bli flittige i bønn og forbønn. Og la oss ruste ut til tjeneste for Ham med den utrustningen Bibelen selv foreskriver. For bare slik kan Herren bruke oss og virke gjennom oss slik Han må gjøre, om mennesker skal bli frelst, de demoniske makter bli trengt tilbake, og Hans riksplan i verden bli virkeliggjort.

(Resten av gjennomgangen blir å finne i Bladet LYS).

 Til toppen