Førjulsdikt i vått CO2-høstmørke.

Av Jørgen Høgetveit

Nå er det høst
og tunge gråværsskyer
det siler regn
ja vått og svart det yrer.
Det blir så ødslig
stilt rundt hus og nover
det er som alt av liv
går hen og sover

Endog i denne jul
så stilt Han kommer
i verdens mørke full av
tørke, krig og flommer.
Han stiger inn der
dørene de åpnes
med lys og salig fred
om det som håpes

I treet i min store have
en spurv har stukket nebbet
under veng
Og aldri kommer det
en enslig tone
som høres kan fra denne
våte kalde seng.

Og håpet bringer
Han i sine armer
De som seg over sine
barn forbarmer.
De som ble naglet
fast på Sions berge,
og er det ene håp
vårt skjold og verge.

Og vannet risler,
drypper silder,
og fyller søkker, groper
på min jord.
De mettes full av våte
høstens flommer
og strømmer i mot elv
som stadig kommer.

Dit går jeg ofte
nå i høstens mørke
Til lyset stort
med mørkets smerte
Så ber jeg Han ta inn
i ringe bolig,
vi taler sammen - vi
så helt fortrolig

Uavvendelig
den bare kommer,
stiger - inntar avling,
tersklene og hus
Og vitner om at det
er ikke sommer,
med sol og varme
og med fuglesangens brus.

Jeg undres vel
i mørke førjulstider
når gråvær aldri
synes å ta slutt,
Om det igjen skal komme sol
og livets sommer
foruten mørke, vann
og store flommer?

Men over mørket
glitrer det en stjerne,
som lyser sterkt
og minner oss om jul,
om barnet og om lyset
fra det fjerne
født til forløsning
i det mørkeste av alle skjul.