Tilbake

Geologi, tidsregning og evolusjon

Av sivilagronom Lars-Arne Høgetveit, 1640 Råde

 

Som student ved Norge Landbrukshøyskole opplevde jeg på midten av 90-tallet det akademiske miljøet som svært lite interessert i å få inn alternativ tenkning til utviklingslæren, i undervisningen. Det ble isteden regelrett gjort narr av Bibelen. Ved en anledning husker jeg det ble det sagt med snert av en foreleser i en geologitime at de kristne mente at jorda skulle være 6000 år gammel og dette stemte jo slett ikke med dagens geologikunnskaper mht dateringer av fossiler og bergarter. Men fantes det naturvitenskapelige data som min foreleser ikke fant frem?

Det er ikke veldig underlig at en nok åndsbevisst foreleser hevdet et slikt syn. En viktig forutsetning for utviklingslæren er nemlig den at jorden er svært gammel og at utviklingen har skjedd over en lang tidsperiode og at jorda er omkring 4.500 millioner år (noen mener eldre). Fjerner man denne lange perioden fjerner man en av evolusjonslærens hoved-”byggesteiner”. Og fjernes ”grunnsteinen” i utviklingslæren må man jo finne en erstatning og da ligger Skapelseslæren veldig nær med den konsekvensen det vil få for menneskets forhold til sitt ego og til sin Skaper med temaer om synd og nåde. Skapelseslæren vil lede til et oppgjør med Gud, noe alle mennesker trenger.

Sylvia Baker (biologisk utdannet ved universitetet i Sussex, England) har laget heftet ”På vaklende føtter – Søkelys på Darwins utviklingsteori”. I heftet er det flere solide kildehenvisninger til fagfolk på emnet. Heftet er verdt en lesning og er utgitt på Hermon Forlag a/s, 3577 Hovet (se også http://www.skabelse.dk). Mye av eksemplene nedenfor er hentet fra dette heftet, delvis i sitater.
- Før utviklingslæren ble populær hadde vitenskapsmenn vært fornøyd med å regne i tusener av år. Det ble imidlertid, snart klart at evolusjonen ville ha krevet millioner av år. Det var ikke slik at mange faktorer tydet på at jorden var gammel. Saken var at vitenskapsmenn begynte å lete etter bevis på at den var så gammel som utviklingslæren krevde.

Alle dateringsmetodene, meg bekjent, som er i bruk er basert på at forholdene på jorden alltid har vært de samme (uforanderlighetsprinsippet), uten noen store katastrofer. Noen metoder er endog basert på den utviklingsteori som en søker å bevise.

Metodene som benyttes når man driver med aldersbestemmelser av fossiler og bergarter er svært upålitelige. De vanlige metodene (det finnes flere metoder) basert henholdsvis på blyisotoper, kalium-argon, carbon 14 (C-14) er alle befengt med alvorlige mangler m.h.t. sine grunnantagelser. Selv Libby, som utviklet C-14 metoden på slutten av 1940 tallet innrømmet at hans metode bare kan benyttes til dateringer av fossiler med en alder på mellom 5000 - 10 000 år.

Et dateringseksempel er: - Steinprøver fra 22 vulkanske steiner fra forskjellige deler av verden, som man med sikkerhet vet er dannet i løpet av de siste 200 år, ga en alder i fra 100 -10.000 millioner år ved hjelp av typiske radioaktive teknikker!

Et annet forhold er at hagen din hver dag får en dusj av meteorstøv som er tilstrekelig til å kunne måles. Dersom dette hadde pågått i 4.500 millioner år ville en kunnet forvente å finne store forekomster av slikt støv på jorden. Slike forekomster finnes ikke. Forskere ved N.A.S.A. i USA var redde for at deres romskip skulle synke ned i dette meteorstøvet på månen, siden månen da også skulle være millioner av år og med et tykt lag av meteorstøv. Man fant ikke stort mer en 3 millimeter meteorstøv, noe som antyder at månen er ung.

Slik kunne man fortsette: Hvorfor er ikke sedimentasjonstykkelsen i havet tykkere enn det det
virkelig er, siden det i dag flyttes 27.000 millioner tonn sediment ut i havet hvert år? Hvorfor er ikke havet saltere enn sine 4 promille om verdens elver hadde brakt med seg salt til havet i millioner av år? Hvorfor daterer man fossiler på grunnlag av hvor de er funnet i den geologiske rekken og motsatt, slik er hele den geologiske rekken er bygget opp som et ”sirkelbevis”!?

Mennesket har ofte laget seg en lære som danner ens åndelige fundament og som man benytter som
sine egne ”naturlover” for å bygge sin ”naturvitenskap” på. For kristne er det svært avgjørende å prøve og løsrive seg fra utviklingslærens destruktive premisser. Det vil si at vi må tenke slik:

Det er ikke riktig at stjernene ved en eller annen utviklingsprosess fikk nok energi til å stråle og at disse strålene da har brukt millioner av år for å nå vår jord. Vi må tenke slik som jeg tror Bibelen lærer oss å tenke: I 1. Mosebok kapittel 1 vers 14 – 16 leser vi: ”Og Gud sa: Det bli lys på himmelhvelvingen til å skille dagen fra natten! Og de skal være til tegn og fastsatte tider og dager og år. Og de skal være til lys på himmelhvelvingen, til å lyse over jorden. Og det blev så. Og Gud gjorde de to store lys, det største til å råde om dagen og det mindre til å råde om natten, og stjernene.” Til å lyse over jorden står det, lyset som ble skapt nådde nok allerede jorden i skapelsesøyeblikket.

Det lyset som treffer deg i dette øyeblikk, du leser denne artikkelen, ble sendt ut fra sola for
ca 8 minutter siden. Så hevder noen at en stjerneeksplosjon for en milliard år siden (som man antar! skjedde da) viser at historien må telles i milliarder av år. Hvor er dokumentasjonen for å estimere tidspunktet for når stjerna eksploderte? Vi kan som kjent ikke se hva som skjer langt der ute i verdensrommet, men vi ser resultatet når det når jorda. Kan det hende at stjernen eksploderte for 6000 lysår siden – vi kan vanskelig kontrollere det. Naturvitenskapelige beregninger bla med bakgrunn i Hubble`s lov (Hubble konstanten, Ho, er et av de mest interessante parametrene innenfor astronomien. Størrelsen på konstanten benyttes til å bestemme universets alder og avstanden til galaksene.) konkluderer med et ”Big Bang” for 13 milliarder år siden. (Kilde: Freedman og Young, University Physics, 9. utgave, Addison-Wesley Publishing Company, INC - side 1438.)

Det forekommer meg at man innenfor fysikkens verden i denne sak har gjort en meget tøff ekstrapolering av sine fysiske lover, bygd på visse grunnforutsetninger som gir en tidsperiode på
13 milliarder år.

Gap-teorien (Thomas Chalmers, 1780-1847, hevdet at det var et langt tids gap mellom 1. Mos. 1,1 og 1,2) som enkelte forfekter, finner heller ikke noe fotfeste eller bekreftelse i for eksempel 2. Mosebok 20, 11: - For i seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er, og han hvilte på den syvende dag; derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den. Den syvende dagen ble altså sabbatsdagen, slik vi kjenner den i dag. Bibelen viser oss i daginndelingen i Skapelsen
jfr. 1 Mos. 1, 14b, ”Og de skal være til tegn og fastsatte tider og dager og år ”.

Jeg er overbevist om og tror følgelig at Gud skapte slik det står i 1. Mosebok kapittel 1 og 2. Det skjedde i løpet av 6 dager, fordi slik står det. Og, om det skulle være interessant, så finnes det en mengde naturvitenskapelige funn som underbygger Bibelens Ord.

Vi mennesker vinner stadig ”ny viten”, men hadde vi finlest Bibelen kunne vi spart oss for mye av den forskning vi driver i dag, fordi forskningen kun har som mål å bevise at Gud ikke er til. Og dette bruker vi vår hjerne til, en hjerne som er skapt av Gud. Det er heldigvis en uløselig forskningsoppgave for oss mennesker, å bevise Guds ikke-eksistens!

En gang vil vi alle få de svarene som vi søkte i detalj, også min geologi foreleser ved Norges
Landbrukshøyskole. I mellomtiden er det flere studenter og andre unge og gamle som mister troen på Jesus, fordi man ikke får nok motgift til den løgnen som spres bevisst og ubevisst. Og så prøver man i en slags fortvilelse å integrere makroevolusjonen med kreasjonismen, som et minste felles multiplum.
Konklusjonen blir at når Bibelen uttaler seg om naturfaglige temaer gjør vi klokt i å ta det til etterretning og så får vi la oss korrigere av Guds Ord underveis.