Krigere: David ikke en Salomo
Evje 07.03.2003
Av Jørgen Høgetveit
Den som følger debatten om krig og fred - får fort inntrykket av at de som går til krig er krigshisser og onder mennesker. Mens de som marsjerer og demonstrerer for fred er de sanne fredsskapere og tilsvarende gode mennesker. Da glemmer man en del grunnleggende sannheter. For det første at verden ligger i det onde - og at Gud har to sverd: Ordets sverd og maktens sverd som myndigheten har og ikke bærer forgjeves sier Skriften. Derfor har vi både politi- og militærmakt for å holde ondskapen nede og hjelpe fram det sanne, rettferdige og gode om det aldeles ikke er fullkomment. Og Luther sier endog i en andakt, at når man ser seg rundt i verden og hvordan ondskapen blir nedkjempet med krig - så er det å foretrekke framfor at ondskapen skal feste grepet og få makten for lang fremtid. Vi kan jo bare tenke på hvilke lidelser østblokklandene ble utsatt for under Lenin og Stalin og hva vi ble reddet for ved nedkjempingen av Hitler. I den sammenheng er det interessant å lese hva en rabbiner skriver om Sharons oppgave, men tankene går lett til andre oppgjør i denne tid.
Det er rabbiner Shmuley Boteach som skriver i Jerusalem Post 21.2. d.å. Han appellerer til Sharon om å utføre sin gjerning som David og ikke Salomo. Han minner om at David fikk høre: "onde menn skal ikke undertrykke (mitt folk) mer,"-. Kampen til David med å nedkjempe Israels fiender ville da lette oppgaven til Salomo med å bygge "- "et hus for Mitt navn, og jeg vil etablere hans trone for alltid." 2 Samuel 7,13)
Han minner om at Moshe Dyan, Yitzhak Rabin, Ehud Barak - "blant de største av Israels krigere, senere tok skjebnesvangre, til og med uforsvarlige sjanser for fred, - - - - som om de ikke var opptatt av å bekjempe dem. Slutten på noe av denne transformasjonen er kjent, spesielt katastrofen med Oslo."
Så reiser han spørsmålet om Sharon som en av de mest berømte soldater av alle, vil følge i dette spor og ende sin karriere som en fredsmaker istedenfor kriger. Rabbineren minner om at "tiden for fred vil ikke komme før araberne fullt ut har akseptert at Israel kan ikke bli slått militært. Det vil bare skje hvis de møter en David heller enn en Salomo."
På tross av Salomo`s visdom
og ære, fremdeles er det David som blir husket som en stor konge og Guds ydmyke
tjener." Han undres hvordan dette kan ha seg når jødiske religion plasserer fred
på toppen av Guds mål - og svarer:
"Det er to slags krigere: De som slåss ikke for å beskytte liv men
for å vinne ære, og de som kjemper for å bevare liv, nedkjempe det onde, og
sikre velferden for de uskyldige.
Er ikke Abraham Lincoln sett på som Amerikas største president fordi han bekjempet slaveriet? Er ikke Winston Churchill, britenes største statsmann fordi han bekjempet den demoniske makt som nazismen og lettet tilgangen for Europa til fred. De mest feirede mennesker er de som bekjempet ondskapen." Han minner avslutningsvis om at sentrale jødiske verdier er å kjempe for å bevare liv og bevare jødisk enhet. Han mener at Sharons oppgave er å kjempe for å redde liv og jødiske enhet etter en bitter valgkamp. Da vil han med rette kunne kreve kåpen både til David og Salomo. Tankene er vel verdt å ta med seg i det globale hylekor som nå reiser seg mot nedkjempingen av diktaturer som har dokumentert sin ondskap til overmål. *