Fanatiske
liberalister.
Evje 13.03.2003
Av Jørgen Høgetveit
Fra tid til annen har man den blandede fornøyelsen å møte en av disse "fanatiske liberalistene". De som svart i øya ynder å utnevne andre personer til ekstremister, fundamentalister og det som verre er. Det går ut over de arme hoder som skulle være så lykkelig å ha et fundament under livet sitt. Og engasjementet med understrekende kroppsspråk tyder på lite liberalitet, noe også ordbruken bekrefter. Det begynner å bli ubehagelig mange av dem etter hvert og de skaper et høyst uliberalt samfunn rundt seg. De har aldri reflektert så dypt - synes det - som at et hvert velfungerende menneske må operere innenfor en ramme av en rett frihet og orden. I privat livet fører ekstrem og grenseløs frihet det til hensynsløs egoisme og store nedbrytende konflikter, og i samfunnene fører det til kaos og deretter ropet på den sterke mann og så diktatur. (Det visste allerede de gamle grekere). Feil og grenseløs orden før til et rigid liv og et liv i liten utfoldelse og skaperkraft, og i samfunnet blir det diktatur av det. Den rette og rettferdige frihet og orden derimot - som Grunnlovsfedrene ga oss - gir oss en god og optimal frihet med den nødvendige orden.
For så å vende tilbake til de episodene hvor fanatiske liberalister ureflekterte klistrer etiketter av fundamentalister osv. på enhver person de ikke liker, så er det en del mer å si. Nylig las jeg om en som utrykte den smukke visjon at først måtte vi ta Saddam for deretter Sharon. Man burde - etter de mange angrepskriger Israel har vært utsatt for - likevel har trukket seg tilbake og inngått fredsavtaler. Det vil skje nå også om man slutter å drepe uskyldige sivile, kvinner og barn med selvmordsbombere. Så var det en som raste mot to fundamentalister: Bush og Saddam! Selv er man selvfølgelig blant de lykkelige som har alt sitt på det tørre med sitt velordnede liv og i fredens og godhetenes tjeneste! Det synes ikke å ha slått dem den enkle tanke, at opp igjennom historien har vi hatt diktatorer som har gått til undertrykkelse og krig for å skaffe seg selv makt, fordeler og ære. I motsetning til dem - har vi krigere - høyst ufullkomne som de fleste av oss - som har brakt folket sitt i krig for å unngå et verre onde. Nevnes kan for eks. sir Winston Churchill som reddet oss fra nazityranniets pest. De fleste omtalte han som krigshisser. Både før og etter krigen fikk han rett og gjorde sitt beste for å være den han ble utnevnt til: "Den vestlige sivilisasjons redningsmann. Dessverre var det ingen som klarte å stoppe Lenin og Stalin i tide. Han ville det - men fikk ingen støtte. Vi kunne også nevne de mange feige fredsillusjonister Norge var befolket av før siste verdenskrig - og som bragte oss ut i store lidelser og ulykker. Men så hadde vi de som tok våpnene opp og ga oss friheten tilbake. De despoter? Langt derifra! Nordahl Grieg omtalte dem slik: Det er de beste som dør! De gjenreiste den rette frihet og orden i landet vårt og vi er dem stor takk skyldig - som vi også bør takke briter og amerikanere som for få decennier siden ofret sine unge gutter for at vi skulle få leve i et rimelig sivilisert samfunn. Å være "fanatisk liberalist" i slike oppgjør og situasjoner - vitner i beste fall om historieløshet og verre om ettergivenhet, feighet og et fundamentløst og grenseløst liv. I de rette krigeres land kan jeg relativt trygt, bo og trives - som jeg også kan det i USA - men ikke i Irak. *