Tilbake

Organisasjoner

            et mål i seg selv?

  Av Jørgen Høgetveit

Evje 09.02.2001

Temaet er  medlemmer som ikke blir hørt i organisasjonene. Dette har undertegnede også hørt en god del om gjennom de over 30 år jeg har beveget meg i grasrota i landbruket, i politikk og annet organisasjonsliv.  Det er et fenomen som går igjen i flere og flere av våre institusjoner, og har sin forklaring  i det som prof. Borgan (NLH) en gang formulert slik: ”Enhver organisasjon tenderer mot å bli et mål i seg selv.” Institusjoner som ble startet som en kraftig vekkelses- eller folkebevegelse med en god maktfordeling og styring av medlemmene - ble mer og mer sentral- og også byråkratidominert - for til slutt å bli en liten lukket gjeng med ”all makt i denne sal”, som vi også kan se det i kommuner o.a. off. organisasjoner. I en verden av høyst ufullkomne mennesker er maktfordelingen det grunnleggende prinsipp som må bli ivaretatt på forskjellig måter, forat sannheten skal holdes oppe.

Historikken bak landbrukets org. er kort skissert at i de harde tredveåra gikk ca. ¼ av norske gardsbruk under hammeren. Endelig samlet bøndene seg – ikke under kapital-maktens faner i A/S – men i samvirke – med en mann en stemme. Stor eller liten bonde, telte ikke. I kristen sammenheng voks de store org. fram etter H.N.Hauge kamp mot embetsverket  og Konventikkelplakaten. Den falt  i 1842 og frihetens time slo og folket reiste seg i bønn og arbeid.  Men ganske snart begynte maktkampen både her og der. Det som startet så godt som et kraftig mottrekk mot de kraftige og ødeleggende maktene  – delvis oversjøiske  – begynte snart å slåss om makten innad. Det ga seg mange utslag – som kunne fortjent en egen historiebok. Men det som man ser i den ene org. etter den andre – er at der hvor makten før lå hos de enkelte medlemmer – der har den sakte men sikkert over år forflyttet seg fra medlemmene til styret – som etter hvert fikk en voksende ekspertise og administrasjon. Disse maktsentraene fikk med forskjellige midler  ( legale og mindre legale?)  og ut ifra særinteresser ( institusjonenes kunnskap) fjernet de kritiske røster  - omtalt som kanskje vanskelige, lite samarbeidsvillige osv. osv. – og til slutt satt man igjen med bare ja-folk i styret. Mange av dem er redde for makten eller ambisiøse etterplaprere som vet at et sannhets ord og en konstruktiv men kritisk røst, vil redusere deres muligheter. Og så gikk det som man for eks. opplevde det her på Agder, at styret uten å spørre medlemmene kunne legge ned hele slakterivirksomheten i en av Norges nyeste og mest moderne bedrifter.  En har også sett  fremlagte kalkyler som skulle bevise en fabelaktig effektiviseringseffekt og øket utbetalingspris. Pirket man litt i tallene viste det seg raskt at det var det reinspikka tøv man prøvde å overbevise medlemmene til å foreta sin beslutninger på grunnlag av. Ser man på kirken den norske - har den blitt en sosialdemokratisk kirke hvor deres ideologi og folk overtar den til de sanne medlemmers forskrekkelse. Kjernetroppene - ideologibærerne henger med en stund, men så forlater de organisasjonene og starter sitt eget fra bunnen av igjen. Slik utvikler det seg i menighet og samfunn - om sentralledelsen tilraner seg makten og knebler ytringsfriheten, meningsutvekslingen og mangfoldet. Eks. kunne mangfoldiggjøres fra de fleste sammenhenger, men det vil føre for langt.

For en tid tilbake var vi en flokk fagfolk på tur til Danmark, nærmere bestemt Tønder. Der fikk vi besøke en liten  meieribedrift med en interessant øko-meieribestyrer. Mens han klampret rundt i sitt hvite utstyr og tresko doserte han interessante totaltanker for oss. Det var 16 bønder som var blitt så lei av å bli kalt inn til store årsmøter – bli puttet full av god middag og antagelig vinklede tall – at de meldte seg ut og startet sitt eget samvirke igjen. Nå styrte de alt selv. Da lød det fra en norsk røst: Det hørtes da veldig kjent ut!