Guds
Ord og drama m.m.
Av
Jørgen Høgetveit
Hvorfor kan vi ikke bruke andre virkemidler til å
formidle Bibelens budskap enn Bibelens egne virkemidler? Svaret er enkelt: Ordet
er Gud selv. Gud har valgt å presentere seg i Ordets form. "I
begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud- - - Alt er
blitt til ved ham, og uten ham er ikke noget blitt til av alt som er blitt
til." Joh. evag. 1, 1-3.Guds Ord er det første og grunnleggende
som skaper alt annet. Gud, Kongenes Konge fremstiller du slik han vil. Han
bestemmer - ikke slik våre kreative hjerter og hjerner måtte finne på. Han
vil møte oss personlig til frelse eller fortapelse. Alt annet er og blir
menneskeverk og besmittet av verden, vår gamle natur, kanskje endatil den
onde - om vi er aldri så godt
utrustet med kunstneriske naturgaver. Vi
skal møte og tro Ordet - Han selv. Tro, sier Ø.Andersen, er ikke et
intellektuelt ord, men et personlig ord som har med personlig
tillit og tilflukt å gjøre. Det dreier seg om tilflukt til Gud og ikke
en som spiller Gud, hans profeter (Guds munn) eller apostler - i
et drama. Det kan gjøres med andre menneskeskapte fortellinger, men ikke Guds
Ord.
Mon tro om vi ikke her finner årsaken til at Gud nektet oss å fremstille
bl.a. det åndelige i bilder som Han gjorde i sitt andre bud: "Du skal
ikke gjøre deg noget utskåret billede eller nogen avbildning av det som er
oppe i himmelen, av det som er nede på jorden, eller av
det som er i vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbede dem og ikke
tjene dem; for jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud,- " Vi har meget
lett for å tilbe og tjene skaperverket fremfor Skaperen. Jødene var og er Ordets folk. Ordet ble jødene betrodd. Det
var grekerne som dyrket utvendigheten og mennesket, Olympiaden og
menneskeprestasjonene. Herren
verner seg selv, Ordet , for oss i de første budene, lovens første tavle.
Men det endret vi på for det passet oss ikke. Så ser vi at vår moderne
verden til slutt oversvømmes av visualisering i alle former i trykksaker,
video, filmer, drama, dans og ikke minst TV som raner og maltrakterer
virkeligheten på det groveste og mest groteske. Guds Ord får ikke komme til
og rive ned og ta til fange (2. Kor. 10,5), men virkemidlene tar
ordets skildringer til fange og
tvinger ordet inn i sin tjeneste i et forgjeves forsøk på å gi Ordet
aktualitet. Legg bare merke til at den som tar Ordet på alvor og lar seg
bruke av det - han blir ikke verdens venn, men skaper kraftige reaksjoner
inntil forfølgelse, og Bibelen sier det. Slik er det også i dag:
"Vennskap med verden er fiendskap mot Gud".
Det vi oppnår, mange ganger uten å forstå det - er
at Ordet og Ånden forlater oss - og vi sitter igjen med en del større eller
mindre følelser, men ingen dyp åndelig gave av å være en fordømt synder -
som alene for Jesu soningsdøds skyld likevel frelses av ren nåde. Vi
oppdager ikke at Ordet forsøkt fremmet ved skuespill som drama, dans o.a. -
er et hykleri som betyr skuespill. En skuespiller - er en som spiller noe han
ikke er. Han lever ikke i Ord og Ånd - er ikke en som rammes av Ordet selv og sender Ordet (Gud)
- videre til tilhørerne.
Og så hører selvsagt applausen med
når de menneskelige prestasjoner er vel unnagjort. "Ingen applaus
i Guds hus" sa Skrefsrud. Klart vi klapper for hverandre - vårt eget -
men ikke for noe som kommer fra Gud, det ville være høyst upassende å
klappe for en slik majestet som man bør bøye seg for i ærbødighet.
"All sann glede har moll i seg, anna er berre herk og leven"
sa en av Sandsdalens-lyrikerne fra Telemark. Det er med ydmyk sorg i
sinnet vi møter Gud og med glede mottar Hans nåde for Jesu skyld. Det er
slik der skapningen sukker i smerte - men samtidig får oppleve Guds usigelige
nåde i gledens tårer over den uforskylte nåde. I en slik salig stund er det
ingen plass til bråkete applaus. Larmen hører hedningene til
sier Skriften. Troens barn derimot bøyer seg i takknemlig stillhet og
lar den uforståelige og ufattelige nåde senke seg ned i hjerte og sinn i Åndens
stille susen over påskens umenneskelige kors- og oppstandelsesunder. Det
skjedde i "den stille uke".*
Langfredag, Koklebygda 13.4.-01.