Dyrepestens
signaler.
Evje 5.03.2001
La oss starte med noen grunnleggende kunnskaper. For
det første foregår 58% av fotosyntesen på dyrka jord, beiter (også
utmarksbeiter) og skog. De
produserer alt av mat, minus fisk – og alt av råstoffer for den økonomiske
virksomhet minus mineralene. (WWIst.)
I Norge kan det
av klimamessige o.a. forhold bare dyrkes gras på 60% av jordbruksarealene.
Dette må foredles gjennom drøvtyggervomma på storfe og sau om det skal ha
noen verdi for mennesket. Kun de kan foredle gras til kjøtt og mjølk. Til
lengre nord man ligger og dårlige jordmonn man har, til svakere produksjon pr.
da får en – slik som i Norge. Dette er også naturgitt og man kan lite gjøre
med det. I tillegg består Norge av masse små og spredte enheter som gjør
produksjonen enda mindre effektiv – om en ser rent snevert produksjonsmessige
på det, men vi har andre store fordeler i matproduksjonen her nord: Vår
isolerte beliggenhet, lange vintrer, spredt befolkning og spredt matproduksjon
og foredling, noe som kanskje er vår største styrke i å motstå det farlige
angrep på folkehelsa som moderne matproduksjon og distribusjon utgjør. Særlig
etter at de nasjonale grenser ble nedlagt i denne sammenheng og handelen med dyr
og matvarer ble internasjonalisert og etter hvert globalisert.
Denne produksjonen er stedbunden til
enhver nasjons landarealer og distriktene og kan ikke flyttes til
sentraene og byene. Landet må holdes bebygd om man skal kunne utnytte disse
grunnleggende ressursene.
Storsamfunnet og den urbane del av befolkningen
har gjennom alle tider hatt en sterk og økende vilje til å få kontroll
over denne basalproduksjonen og foredlingen – slik at man kunne gjøre den
billigst mulig, senke produksjonskostnadene lengre opp i kjedene og få best
mulig utbytte. I enkelte u-land jeg har arbeidet i – har man opplevd at
sentralmaktene nærmest lå som en blekksprut i hovedstaden og sugde ut
distriktene med skatter og avgifter – inntil presset ble så stort på areal,
folk og dyr at produksjonen nærmest brøt sammen og folket strømmet til byene.
Norden har for lenge siden bestemt seg for å kutte
9-45 millioner da. dyrka jord innen 2010 dvs. Norges jordbruksareal 1-5
ganger. Antall bønder vil Norge ha ned fra ca. 80 000-20 000. Bare de beste
arealene skal drives med færrest mulig folk. En utvikling vi ser over hele
verden i dag kan spores tilbake i historien minst til 800 år f. Kr. og
Romerrikets herjinger av Nord-Afrika – som dannet ørkenstatene. Konf.
”Toppsoil and sivilisations.”Carter and Dale. Ørkener kom i menneskets
fotefar.
Sammenbruddene kommer på mange måter – og det blir billig mat og råstoffer
til en stadig farligere pris. Landbruks- og distriktsbefolkningen svarer på
presset med å effektivisere og sentralisere og
blir selvsagt tilskyndet til det fra samfunnsmakten. Det betyr å kutte
ut folk, kjør inn mer og større maskiner, bygge stadig større fjøs og skaffe
seg mer dyr pr. m2. Arealene som etter
hvert må drives av en mann blir stadig større og hardere drevet -
med flere og tyngre maskiner og mer landbruks-kjemikalier osv. Først
presses man nasjonalt – deretter med import fra oversjøiske arealer – og
til slutt makter ikke mannen, arealene eller dyrehelsa mer, da kommer
jorderosjonen, pestene og selvmordene blant bøndene osv., noe vi også har sett
både i England, Danmark og Norge. I tilknytning til denne spredte produksjonen
ble det bygd opp en rekke mindre foredlingsanlegg – som også etter hvert ble
slått sammen og sentralisert. Det igjen førte til øket transport og større
fare for utsmitting av anleggene og dermed spredning av bakterier, virus,
prioner m.m.