Tilbake

Drama, forkynnelse – og ledere som ikke ønsker klare linjer .

Av Guttorm Raen

I Dagen 27/3 sto det et oppslag der to av lederne i Norsk Luthersk Misjonssamband ga uttrykk for at de ikke uten videre ser positivt på et vedtak fra styret i Stavanger krets om at en ikke bør bruke drama i kristne sammenhenger.

Dette er et godt eksempel på hvor fort utglid­ningen har skjedd i seinere år. For det er ikke mange år siden det var utenkelig i organisasjonen å bruke drama.

I tillegg er det vel nokså typisk for situasjo­nen at det ofte er ledere som personlig er kjent for å ha syn for å vektlegge den gamle linjen, som nå i praksis undergraver deres standpunkt som prøver å demme opp for utglidningen.

De nevnte lederne understreker at drama ikke må skygge for for forkynnelsen. Men hva er det som skjer i praksis?

Et stort oppslag i bladet ”Utsyn” nr. 14/1999 omtalte bruk av drama i en ungdomsaksjon i Kristiansand. Det var også intervju med to av dem som sto i spissen for arrange­mentet. På spørsmål om ikke de var redde for å forveksle følelsene og Den Hellige Ånd, svares det enkelt og overflatisk: Nei, ”vi ber jo om at Den Hellige Ånd må være hos oss. Hva er det for en tillit til Gud, å tro at Den Hellige Ånd ikke er til stede når vi har bedt om det?” – Det er ingen interesse å spore for hva Bibelen sier om denne saken.

Hvis ikke slike svermeriske tanker nettopp er et eksempel på at det har sviktet i forkynnelse og veiledning, så vet ikke jeg. Og jeg har ikke registrert at noen av våre ledere har hatt noe å si om den skjevhet som kom fram i dette oppslaget. Jeg tror realiteten er at når en først slipper drama til som ”forkynnelsesform”, da er det med og sløver den åndelige vurderingsev­nen.

En annen sak som er underlig i denne sammenhengen, er at det i våre dager er stor interesse for drama, men en hører lite om det som Bibelen understreker skal vekke oppmerk­somhet hos ikke-troende. Jeg tenker på en kristens daglige liv (se f.eks. Matt 5,16; 2 Kor 3,2).

Rent konkret innebærer det å vise at en tar avstand fra alt som er galt, og ikke ha interesse av verdslige fornøyelser (1 Pet 4,1-4). Det betyr at en legger vinn på omsorg og hjelpsomhet overfor andre (Jak 1,27). Det betyr at en lever slik at det merkes at det er om å gjøre å følge Guds ord, og ha samfunn med andre troende (1 Joh 1,3; 3,14).

Jeg skulle tro at dersom en virkelig ville legge vinn på det som Bibelen oppfordrer til i så måte, ville en få nok å stelle med – uten å streve med saker som en har funnet på selv, som i beste fall bare kan illustrere perifere trekk av kristendommen.

Dette siste viser vel også en av hovedinnven­dingene som kan reises mot drama. For sann kristendom er ikke rollespill, men noe ekte, som angår hele vårt liv.