Det er forunderlig å møte en slik argumentasjon hos en som ønsker å være konservativ. Jeg kan ikke se at det er noen prinsipiell forskjell på dette og den argumentasjon liberale teologer bruker for å hevde at utviklingen tilsier at vi må godta moderne synspunkter når det gjelder kvinnelige prester og homofili.
Noe annet som er underlig i denne artikkelen – og i de fleste innlegg til støtte for drama, er at vi ikke finner antydninger til å drøfte de innvendinger mot bruk av drama som vekkelseskristne tidligere har framholdt (som de kommer til uttrykk f.eks. i en artikkel av Hans Erik Nissen i Fast Grunn nr 6, 1982; jf. også en artikkel av Jon Kvalbein i nr. 1/1995).
Det er ikke lett å ha tillit til veiledningen når synspunktene til dem som har problemer med bruk av drama i kristen sammenheng, neglisjeres så fullstendig.
I et innlegg om ”Kunst og forkynnelse” (Dagen 4/4) nevner Sjaastad noen eksempler på bruk av drama som har gjort sterkt inntrykk på ham, og konkluderer: ”Da sa jeg til meg selv: Prinsipielt å ta avstand fra drama? Nei og atter nei.” – En slik uttrykksmåte gir inntrykk av at dette er en holdning en har bestemt seg for å ha, uansett hva slags innvendinger som måtte reises mot den.
En annen vanlig måte å argumentere på, er å blande sammen ganske ulike eksempler som støtte for bruk av drama. En trekker fram profetiske symbolhandlinger, anskuelsesundervisning, diverse kunstneriske uttrykksformer og så videre – som om det skulle være det samme.
Slike eksempler finner vi også i Sjaastads stykker. Og enda tydelige er det i et innlegg jeg er blitt gjort kjent med av Gunnar Elstad i Vårt Land (26/3). Han går så langt som å bruke profeten Hoseas ekteskap som illustrasjon på bruk av drama. Det ser ikke ut som det reflekteres på de moralske konsekvenser av å betrakte en slik sak som rollespill.
Det virker også svært overflatisk når Elstad anser bruken av drama i den vekkelsesfattige middelalderen som et positivt eksempel.
Når da likt og ulikt blandes sammen på denne måten, og selve dramaet omtales som en ”bevisst forkynnelse”, er det klart en har vanskelig for å se at det kan oppstå noen konflikt mellom drama og ekte forkynnelse.
Sjaastad definerer drama som ”å framstille en handling eller en hending ved hjelp av personer som spiller roller”. Det er en brukbar definisjon, og holder en seg strengt til den, blir det vanskelig å finne noen positive eksempler i Bibelen som viser bruk av dette. Den overflatiske argumentasjonen for drama som forkynnelsesform som vi har sett en del eksempler på, gjør det bare enda vanskeligere for dem som ut fra sin forståelse av Bibelen har prinsipielle innvendinger mot dette, å godta det som en god utvikling.