Tilbake

FORHOLDET MELLOM MANN OG KVINNE

  I Dagen av 6. August skriver Hove at det forholdet mellom mann og kvinne som vi møter i beretningen om skapelse og syndefall i 1. Mos. 1, 2 og 3 bare gjelder ekteskapet.

Men han overser da det faktum at selv om disse første mennesker levde i ekteskap med hverandre, var det bare disse  to. Menneskeheten bestod den gang bare av disse to. Derfor når Gud talte til disse to og ordnet forholdet dem imellom, talte Han til hele menneskeheten  og ordnet forholdet mellom kjønnene for hele menneskeheten.

Om selve skapelsen leser vi slik i 1. Mos. 1, 26 og 27  «La oss gjøre mennesket i vårt billede.........» «Og Gud skapte mennesket i sitt billede, i Guds billede skapte Han ham......»  Vi ser at her er det tale om mannens skapelse. Som det ovenfor siterte, står det i den hebraiske massoretiske tekst og slik oversetter Septuaginta fra ca. 250 før Kristus og likeledes den nøyaktige engelske oversettelsen King James.

I 1. Mos. 2, 21-23 får vi en nøyaktigere skildring av hvordan kvinnen ble skapt: Herren tok ett av mannens ribben, og av det skapte Han en kvinne. Kvinnen er skapt i Guds billede. Men hun er det fordi hun ble skapt av mannen. Og hun ble skapt for å være en medhjelp for mannen. I det som her er sagt, ligger en klar underordning fra kvinnens side i forhold til mannen. Hele hensikten med hennes eksistens er bestemt ut fra hennes forhold til mannen. Dette underordningsforholdet som ligger i selve skaperordningen, ble kraftig skjerpet ved syndefallet. Se 1. Mos. 3,16. Det som her er sagt, ble understreket av Herren gjennom apostelen Paulus i 1. Tim. 2, 13-14, og i 1. Kor. 11,8-9 leser vi slik: «For mannen er ikke av kvinnen, men kvinnen av mannen. Heller ikke ble mannen skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens skyld.»

Og i Rom. 5,12 står det slik: «Derfor. Likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle -» Og i vers 18:  »Altså, likesom èn manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også èn manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker.

Det som står her, viser at det er en organisk sammenheng mellom det første mennesket og menneskeheten som sådan. Da han falt i synd, falt hele menneskeheten med ham. Man kan si at han står som et sentralindivid for hele menneskeslekten. Nettopp derfor ble også hans motstykke, den annen Adams, Jesu Kristi rettferdige gjerning gjennom livet, døden og oppstandelse til frelse for hele menneskeheten. Forutsetningen for at Jesu gjerning gjelder alle, er at Adams gjerning gjelder alle. Det siste kaller vi arvesynden.

Men dette peker hen på at det som gjelder for de første mennesker, og derved Guds ordning for dem, ved skapelse og syndefall, gjelder for hele menneskeheten. De var jo opprinnelig hele menneskeheten.

Hva angår Deborah, er dette å si: Det står ikke at hun var dommer i Israel, men at «hun dømte Israel på den tiden.» Her opptrer en aktiv partisipp av verbet «Shafat». Dette partisippet oversettes som et finit verbum, nærmere bestemt i imperfektum. Når partisippet står i flertall, derimot - her står det i entall - oversettes det med substantivet dommere.

Deborah var en «nebija», en «profetinne. Substantivet «nebija» kommer av verbet «naba», som betyr «å tale beåndet» eller å tale når Ånden er i en. Sagt med andre ord: Når profeter og profetinner taler, er det ikke de som taler, men Den Hellige Ånd taler gjennom dem.

Det er derfor det er fullt tillat for en kvinne å tale profetisk i menighetsforsamlingen, 1. Kor. 11,5, mens hun eller skal tie stille, 1. Kor. 14,14. For når en kvinne taler profetisk, er det ikke hun som taler, men Den hellige Ånd som taler gjennom henne.

Når Hove nevner regjerende dronninger, med dronningen av Saba som eksempel, sier jo ikke dette noe om Guds vilje eller Guds ordninger. I hedenskapet var det både den gangen, og er nå, ordninger og forhold som er imot Guds vilje åpenbart gjennom skapelse og syndefall.