Tilbake

 

K.S. -kvinnesyn og det blodige århundret. I

  Av Jørgen Høgetveit

Evje   16.08.2001

Tilbake fra ferie - som avskar meg fra norske aviser, ser jeg at vår (Henriksen, Lyngmo og Høgetveit) komiteinnstilling til KS om kvinners plass i samfunnet, har avstedkommet betydelig opprør og avisdebatt. I følgende to artikler skal jeg så kort som mulig skissere noe av de teologiske, ideologiske, historiske og juridiske hovedlinjer om temaet som det er nødvendig å ha oversikt over for de videre drøftinger.

Jeg tar utgangspunkt i Dagens leder av 23.juli som meget korrekt går tilbake til forrige århundre og den ortodokse biskop Heuch (1838-04) for å karakterisere  KS sitt kvinnesyn. Heuch var en av Norges store  og folkekjære biskoper, en eminent kristendomsforsvarer som stod for den gamle bibelske ortodoksi - i motsetning til liberalteologien og div. konservativ teologi som sorterer i forskjellige biter av det bibelske materiale. Han var også stortingsmann og meget samfunnsbevisst. Om det er gammelt eller moderne -  mener vi at det vesentlige er å gå helt tilbake til der Norge tok feil vei, om en skal finne Bibelens og livets vei igjen. Det har vi gjort i vår innstilling. Men i frafallets og forfallets Norge blir det selvsagt storm.

Opplysningstidens hedenske radikale tankeverden brøt inn over Norge i menighet og samfunn på 17-1800-tallet. Biskop Heuch sa: "Himmelen er mørk og rød, det blir storm." 

 Så drog han "Ordets sverd" og gikk til motangrep i artikler og bøker bl.a. i "Mot strømmen". Og det ble storm som voks til hedensk orkan  i Europa og de nordiske riker. I Norge angrep man ortodoks bibeltro teologi og maktfordeling i Grunnloven. Sverdrup ville ha "all makt i denne sal". Montesquieu sa at når maktfordelingen er tapt er alt tapt i en ond verden hvor makten må deles. Hundre år senere fikk Børre Knudsen svi for det i Høyesterett. Ø. Sørensen kaller boken sin om denne "stormen": "Tiåret som rystet Norge" Hans Jæger var sentral med sine Christiania-bohemer og oppløsningen av familien i denne kampen. Han kalte det frigjøring! Han hadde betydelig røtter ned i Ibsens diktning - ikke minst skuespillet Nora, som Gro Harlem brakte med seg på sine store representasjonsreiser ute i verden. Ibsen - denne opprører - som i diktet "Til min venn revolusjonstaleren" sier at Lucifer ble  lurt av Noah. Nå allierer Ibsen seg med radikalerne og "lægger han med lyst torpedoen under arken", Noahs familieark, familien  det første og grunnleggende rike (samfunn) etter bibelsk og luthersk tenkning. Det skulle skje med "kvinnefrigjøring" og oppløsning av familien.

Nationen hadde nylig to sider om "100-år med kvinnekamp"  og om "Arbeiderpartiets kvinneforbund" av 1901.  Sentralt i kampen - som også hadde klare rettferdige elementer - stod kravet om fri abort - som ble vunnet 60 år etter. Nå skal kampen feires med  tablåer som forteller om "kvinnekampen, klassekampen og likestillingskampen gjennom 100-år."  Dagen på lederplass 17.8. siterer meget riktig Garborg fra denne tid om det radikale angrepet på kristendomsfaget i skolen: "attentatet på selve kristendommen." Samfunnet er snart overtatt av disse kreftene og tvinger kirken og kristen-Norge i kne.

Slik gikk det norske hus skadeskudd mot den første verdenskrig i 1914, da sa tidligere stortingspresident og statsminister Jørgen Løvland: "Gud hjelpe, dei  hev mista vitet og Vår Herre.". Kort sagt og meget korrekt, men tross alt ble vi reddet.

Mellomkrigstiden ga nye opprør med sufragettene (datidens likestillere) i spissen. En av dem prøvde sågar å dytte sir. W.Churchill foran toget på vei inn - han som senere ble "den vestlige sivilisasjons redningsmann". Åndsmaktene viste at han var viktig for verdens framtid og dirigerte sin tropper. Fru W. C. reddet mannen ved å  denge  damen med paraplyen! I Norge drev radikalerne på med mye av det samme kristendomsopprøret i samfunnet som før krigen, men nå med mye større kraft. Skulle bl.a. kvinnene bli likestilt i samfunnet, måtte forsterdrapet bli lov i Norge. Helsedir. K. Evang fremmet loven for Stortinget. Den skulle behandles den 9.april 1940.( skriftlig dok. foreligger) Da det smalt, sa lekmannshøvdingen Ludvig Hope: "Noe er me og komne under domen, og eg trur straffa vert hard og lang." Ikke minst folkets opprør mot Gud, angrepet på familien og fosteret i den såkalte kvinnefrigjøringens navn synes utslagsgivende. (Neste artikkel tar for seg etterkrigstiden).