"Personlig
kristen" - protestantisk sivilisasjon!
Evje
31.10.2001
Av
Jørgen Høgetveit
Det
er med stor undring man leser biskop Bondevik advarsler mot å bruke ordet "personlig
kristen." I flg. media uttalte han at "det er feil når vi gjør
troen individuell og ensom, og at troen hører til i et fellesskap." Om
det er korrekt gjengitt, er det usedvanlig grunt tenkt, ja direkte feil i
forhold til hele den protestantiske sivilisasjon.
Denne
hviler i flg. kirkehistorikeren Ivar Welle på et høyst personlig møte med
Jesus Kristus i rettferdiggjørelsens
under - som gjenreiser og skaper frigjorte, personligheter i den frigjørende
og fornyende kraft som Luther gjenoppdaget - og som bl.a. ble satt inn som
basis i vår Grunnlov § 2. Dette
i strak motsetning til å bli "født som originaler og dø som
kopier". - som det ofte skjer i dag etter gjennomgang i de forskjellige
kollektive kverner - bl.a. i norsk skolevesen og andre vesener i vårt - etter
hvert sterkt kollektivistisk pregede samfunn som maler personlighetene til en
grå masse.
Denne
personlige, individuelle frihetsarv
har gått den lange veien fra
apostlene i NT som krevde den grunnleggende
personlig RETT - samvittighetsfrihet, tale og møterett: Vi skal lyde Gud
mer enn mennesker. Det samme ekkoet
igjen i Worms da Luther overfor makter og myndigheter sa at det er ikke tilrådelig
å tale mot sin samvittighet!
Han hadde gjenoppdaget den
personlig mottatte "rettferdiggjort
ved tro på nåden i Ordet alene - og denne frihet kunne han ikke vike
fra. Han krevde sin guddommelige personlige rett.
Om
denne strid sier den kjente kirkehistoriker Ivar Welle: "Denne sannhet
fikk verdensomspennende følger. Før hadde virkelig tankefrihet, talefrihet,
religiøs toleranse, frihet i samfunnet, og all annen frihet vært umulig så
langt kirkens myndighet strakk seg. Nå ble det annerledes." Luther fikk
leve i den religiøse frihet - men alle de andre frihetene kom etter - og
spredde seg etter hvert til Norges Luther, Hans Nielsen Hauge og Gr.l. av
1814.
På
denne personlige frigjøring hviler våre protestantiske sivilisasjoner - og
rettstater. (Ikke rart at de skranter nå for tiden.)
Den
tankekvasse teolog og filosof Olav Valen-Sendstad omtaler denne sivilisasjonen
slik når han taler om "de
protestantiske systemer".
Han
sier det er "individualismens
verden" i motsetting til de kollektive som stammer fra Moskva, Rom
eller for så vidt andre diktaturer eller totalitære styreformer som står
for sosialisme/ kommunisme eller katolsk fascisme.
Han
sier videre at dette synet på individet, enkeltmennesket og menneskeverdet fører
til at man her vokter over: "det
enkelte menneskes religiøse tro, intellektuelle overbevisning,
samvittighetsfrihet, dyktighet, initiativ og innsatsvilje som grunnverdier som
det våkes over."
P.g.a.
denne grunnleggende individualisme - blir det politiske ideal demokratisk, sosiologisk svarende at det kirkelige
ideal ligger i det alminnelige prestedømme, og at vi i økonomisk
henseende får en prinsipiell
privat-kapitalisme som skaper velferdsstatene. (Her er han helt på
linje med Max Weber, sosiologiens grunnlegger). Vår frie velordnede
Velferdsstater er ikke vokset ut av rene lufta, men ut av et bestemt
menneskesyn og dets frihetsrett, bygde på hin enkeltes frigjorte sjel i et personlig
fellesskap med sin Far og dermed sitt medmenneske.