Tilbake

Byene, miljøproblem nr. 1

 Evje  01.02.2002

Av Jørgen Høgetveit

Fra universiteter og distriktshøgskoler strømmer naturvernerne utover landet fra sine bopeler i byene. De er eksperter på sine snevre områder og kan detaljene, men helheten og fundamentene er de fjern fra på sin "ville flukt uti de store villfarelser" som de vil dytte på landbruksbefolkningen. Akkurat som om det ikke skulle finnes livserfaringer der som går tusener år tilbake og har bevist sin bærekraft, som Aft. på lederplass innrømte under de store sykdomskrisene i utlandet. Gang etter gang har denne befolkningen tatt hånd om og reddet disse "sprenglærde" bedrevitere (Erasmusser) gjennom kriger og andre nasjonale ulykker.  Påtrykket dreier seg om alt fra rovdyrforvaltning, fredning av "urskog", dramatisk omlegging av beitekulturen, prisnivåer på produktene som er ren utsuging og en masse andre mer eller mindre livsfjerne påfunn. Det tar etter hvert preg av  religionssurrogat for manglende livsinnhold. Sammen med siviløkonomene som kretser omkring sine BNP-tanker - utgjør de en livsfarlig blanding for nasjonens framtid og bærekraft.

Vender man blikket tilbake til der de fleste av dem har valgt å slå seg ned - byene-  finner man noe underlig som de lite nevner. De grunnleggende elementer som holder alt liv oppe på kloden, er dyrka jord, vann, luft og vegetasjonen med den grunnlegende fotosyntese. Dyrka jord, beiter og skogen produserer 58% av fotosyntesen i verden. Den produserer alt av mat minus fisk, og alt av råstoffer minus mineralene. (WWInst.) Uten en bærekraftig forvaltning og drift av dette, er nasjonene dømt til undergang. En ensidig verning eller rovdrift uten tanke på vern - fører galt av sted. Her gjelder ordene: protect and produce, vern og produser, i en bærekraftig balanse, noe den norske landsbygd vitner om var livsstil  lenge før disse skolefolkene begynte med sine politiske påfunn.

Hvordan står det så til med jord, luft, vann og vegetasjon i de mange byene - hjemstedene for disse naturfantastene. De er regelrett økologiske katastrofer. Den produktive matjorda - som er en avgjørende minimumsfaktor i norsk bærekraft - raseres uhemmet med boligbygging, motorveier, industri osv. osv. Norge som før krigen hadde ca. 3,5 da dyrka jord per hode, er nå nede i ca. 2,1 da. Langt under det man trenger per menneske for å sikre maten. Men pytt, pytt - den skaffer vi oss fra et rått drevet industrijordbruk i utlandet eller fattige MUL-land som kunne trenge maten selv og som presser naturressursene sine nær sammenbruddet. Det siste har jeg sett med selvsyn i flere land!. Massenes markedstenking seirer.  Byene er som store kreftsvulster i det produktive landskap - og verst er det fordi de i sin tid etablerte seg rundt de store produktive gardene - som nå for lengst er lagt øde. Jorda er borte og i periferiene eter byene stadig større arealer i de mest produktive arealer som er avgjørende for en nasjons fremtid både med hensyn på mat og miljø. Men hvor er miljøvernerne i disse kampene? Bortimot fraværende. Jordvern er en særinteresse for jordbrukere - må vite!

Deres aktiviteter på disse sammentrengte biter som kalles byer gjør lufta mer eller mindre forpestet - trangt og skittent er det også der. Dager  er lufta så full av svevestøv at folk har pustebesvær og noen omkommer, samt at en masse barn utvikler allergier.  I tillegg strømmer varmen opp fra et enormt energiforbruk fra de store bymaskinene pga av det store energiforbruket dag og natt. De ligger som store blekkspruter i landskapet og suger inn og forbruker mat, råstoffer og energi som omformes med  bl.a. det resultat at vi får enorme avfallsproblemer - som de i sin tur ønsker å spre utover de små produktive arealer vi har igjen - med fare for utsmitting og ødeleggelse. Når helga nærmer seg - er det ikke underlig at "de lengter bort i blant". Køene snegler seg enten ut mot havet eller milevis innover i landet  til deres doble bosetning, som igjen er sterkt ressursødende. Hvor er vernerne i en utholdende kamp her for å snu denne utviklingen?

Så var det ferskvannet som er en grunnleggende  livsviktig ressurs i de fleste sammenhenger. Kikk på Oslo hvordan de ruinere et av Nord-Europas store grunnvannsbasseng under Gardermoen - og sitter igjen med bare overflatevann - som de også greidde å forurense med sine mange parkeringsplasser til sine utflukter når de måtte ut av byene. Med nesten bare overflatevann er de uhyre dårlig rustet om en evt. ny atomutblåsing e.a. skulle skje. Hører vi noe fra vernere i en oppholdende strid for å redde stumpene? Jo, noe vassdragvern driver man på men, men sikring av drikkevannet - - ?

Ser du på vegetasjonen i og rundt byene - så er det omtrent som den lille gutten som midt i husjungelen spurte en forbipasserende - om han kunne si han veien til TREET?