Tilbake

Jødene lakmuspapiret på verdensfreden.

Evje den 3.5.2002.

Av Jørgen Høgetveit

Lakmuspapiret er et indikatorpapir vi bruker i kjemien bl.a. til å fastslå hvilken pH. vesken har. I overført betydning kan en bruke jødene som et slikt  lakmuspapir på hvordan det står til med fredsutsiktene i verden. Eller som Dagbladjournalist Karl Emil Hagelund skrev i boken "Israel elsket og hatet" i 1983: "Vi skal derfor huske på at når et land begynner en konsekvent utryddelse av sine jøder, når deres eiendommer beslaglegges og synagogene rives ned, da bør landets naboer beskikke sitt bo. Da er det aggresjonen som er ute og går, en aggresjon som før eller senere - når jødene er utryddet - vil trenge seg ut over landegrensene."

Allerede tidlig innså han at: "Ropet mot jødene er varselsignalet, symptomet på at noe er galt  i samfunnet." På slutten av krigen skriver Sigurd Hoel fra Sverige: "Om Nazi-Tyskland blir slått på alle fronter, om alle nazi-ledere tar livet av seg eller blir hengt, om Tyskland blir okkupert og landets krigsindustri nedlagt, om alle de okkuperte landene får sin frihet igjen, men antisemittismen seirer, slik at den blir verdensomspennende, slik at den som en gift smyger seg inn i alle lands anskuelse, da har nazismen likevel seiret. Antisemittismen er som et frø som inneholder alle nazismens kromosomer  . . . Får det frøet leve, finnes det jordsmonn slik at det kan begynne å spire, da kommer det til å vokse opp en ny skog, der nazister fritt kan drive jakt på hederlige folk. Og Hitler og Goebbels kan storle i gravene sine."

Og Hitler hadde planene og vurderingene klare, men folk trodde han ikke når han sa: "Dere skal få se på hvor kort tid vi alene på grunnlag av vår kamp mot jødene skal omstyrte hele verdens begreper og verdiskala. Har en engang for alle fått raseprinsippet til å vinne innpass ved å blottstille jødene, så går det øvrige ganske hurtig."

Nå dukker Berlesconi opp i Rom, Italia, le Pen i Frankrike og Heidemann i Østerriket, gamle facsistiske land - med en nifs historie. En nazifascistisk bølge reiser seg full av aggresjon og jødehat på nytt i Europa. Tillat meg å sitere noen verselinjer jeg skrev i april for to år siden: "Lysene slukkes nå over Europa", ød`lagt til grunnen - rettferdighets verk. Sprengt er nå freden - bygget av troen, murer av samhold som gjorde den sterk.  2. Bibelens budskap er plukket i stykker, innbilsk, hovmodig av menneskemakt, Barna får steiner og døende giften, borte er brødet og vintreets saft." Her ligger den åndelige forklaringen er jeg redd.

Hele den onde åndsarven fra Babylon med giftige avlegger inn i de store verdensriker - ikke minst via Romer-kirken til vår tid - våkner til live nok en gang.  Derfor spurte den kjente britiske forfatteren H.G. Wells  den 27.okt. 1942 i The Times: "Hvorfor bomber vi ikke Rom" - den by og med  ideologien og  pavestol hvor den katolske fascisme oppstod - og ga et Hitler Tyskland som bare var en kopi i flg. kirkehistorikeren Ivar Welle. (Dette foreligger det meget god dokumentasjon på.)

Men det er ikke bare i utlandet denne forferdelig  åndsmakt igjen reiser sitt giftige hode. Etter min mening finner vi den igjen mange steder, ikke minst i Oslopressa - både i den som tidligere har et ille rulleblad, men også andre aviser. En tenker ikke minst på Aftenposten  og Nationen. Per Ole Johansen har i boken "Oss selv nærmest" og Jan Otto Johansen i "Det hendte også her" trukket fram opplysninger som er lite flatterende for de nevnte organ. De ble for en tid tilbake konfrontert med sin fortid, og Aft. syntes på lederplass lite villig til å innrømme sin brøde. Nationen derimot la seg flat for kritikken, men nå ser det ut som de igjen begir seg inn på ville veier nettopp i disse spørsmål. Den 13. april på ledersiden blir Sharon avbildet med krumnese, feit leppe, bind for øynene - blindt skytende og uttalende: "Hvem tør kaste den siste stein?" Bak lyser Davidstjernen, bloddryppende ?. Den 10. april skriver M. Fyhn fra USA om  jødene som utgjør 2% av USAs 281 millioner og har "viktige og godt synlige posisjoner i finans- og næringsliv, i politikken, og i mediene både på eier og journalistsiden" Vel, noen små merkelige avvisninger av merkelig utsagn som  at Sharon skal ha sagt: "vi kontrollerer Amerika" forekommer, men etterlater det budskapet som tegneren har fått frie hender til å utforme under. Her ser vi en diger feit Sharon med et fult blikk, ropende på hjelp, mens har tar kvelertak på en liten forskrekket Arafat. Bak styrter cowboy-Busch til med revolverbelte. Man kan selvsagt se det komiske i det, men saken er for alvorlig til det, og man spør seg selv om hvorfor ikke bildet er tegnet med motsatt budskap. Og hvorfor nevner ikke Fyhn med et ord den store muslimske befolkning i USA og deres store investeringer både der og i Vesten ellers. Det er heller ikke opportun å nevne at av 19-20 selvmordsbombere var 18 av dem fra Saudi-Arabia. Heller ikke tegnes det et bilde som får fram araberverdenens store arealer, folk og krigermakt.

Nationen 6.4.02. Arafats hode på ambolten. En stor fet og utflytende Sharon fester en tang i Arafats øre og denger løs. En minitegning over viser en hakekorsmann kastende stein i et annet hode. Assosiasjonene gir seg selv. Og artikkelen er etter min mening ikke det minste balansert. Aft. 3.5. fikk rimeligvis flere skarpe innlegg som nettopp påpeker parallellene til antisemittismen i førkrigstiden - hvilket det også etter min mening er. Det lover ikke godt for Norge - når man summerer opp resten av Norges merittliste de siste årene med Olsoavtalen m.m. Det lover ikke godt verken for oss eller verdensfreden.*