Frihet, likhet og brorskap
Evje 15.05.2002
Av Jørgen Høgetveit
I
disse maidager vil mang en taler tale store ord om Grunnloven, menneskerettene
fra Paris med deres berømte slagord: frihet, likhet og brorskap. "Frihetsropet"
er heller et opprørsskrik - med røtter ned i rebellen fra Babylon - Nimrod -
og hans Gudsopprør som har gått gjennom de store riker til vår dag Dernest
er det et direkte tyveri og sekularisering av de kristnes ord som lød slik: "Frihet
i sjelen, likhet for Gud og brorskap mellom mennesker." Hvorfor
menneskerettene ble nedtegnet i Paris i 1789 kom mer av det enkle faktum -
sier mine kilder - at Jefferson fra USA satt som ambassadør i Paris og sikkert hadde en finger med i spillet i utformingen. Han
hadde noen tiår tidligere forfattet amerikanernes frihetsbrev med
menneskerettene. Disse hadde igjen dype røtter ned i kristen britisk tenkning
- noe som lå langt unna de opprørske drapsmenn i Parisopprøret. Derfor
svarte også fru Thatcher nei takk til invitasjonen fra president Mitterand -
da han ba henne ned til feiringen av revolusjons-jubileet i 1989 - med disse
velvalgte ord: Det ble så lite brorskap av det! Menneskerettene hadde ingen
grobunn i sjelene i Paris - der ble det opprør og blodbad til det gikk videre
i de store Napoleonskrigene framover på attenhundretallet som bl.a. britene
stoppet. Den samme "jernlady" uttalte i en nylig utkommet bok, at
alle problem som hun hadde møtt i sin tid stammet fra Kontinentet, og hadde
funnet sin løsning utenfra. Underforstått hos britene og amerikanerne, de
engelsktalende folk. Fullkomne folk - langt derifra - men det er dog forskjell
på et folk som har dype kristne røtter og folk som følger ånden fra opprørere
og voldsmenn.
Britene
unngikk revolusjon og blodbad p.g.a. sine
store forkynnere som løste de sosiale problemene. Mange av dem ble ledende
stasmenn og skaffet fram rett og rettferdighet på kristen basis. Charles Dickens
skriver i "De to byer" om forskjellene mellom
Paris og London.
Det var å håpe at man kunne få slutt på de mange overfladiske maitalene her i Norge som høyst urettmessig heller vil prise opprørsarven fra 1. mai - enn arven vi feirer 17.mai med Grunnloven og § 2 - den som har helt andre og mye dypere og bedre røtter.*