Tilbake

Fra 1914 til 2002 - hvorfor lærer vi ikke av krigshistorien?

 Evje 10.08.2002

Av Jørgen Høgetveit

I 1917 sendt Europa fra seg den farligste last som tenkes kunne i en lukket kuvogn gjennom Finland og inn i Russland med den hensikt å svekke Ruslands krig mot Tyskland selv om det ikke hjalp mye. I vognen satt Lenin. - og han lot ikke mulighetene gå fra seg - men startet revolusjon og blodbad. Et onde fra avgrunnen hadde grepet Russland.

-          Den gang var sir W. Churchill klart forutseende. Like før krigsutbruddet i 1914 (1. Verdenskrig) fikk han overta som marineminister og forstod fullt ut hvilke farer som truet og rustet opp for full fart, mens verden moret seg og slappet av. Få hørte på advarslene hans.

-          I 1917 - da Lenin satte i gang - ville han sette i land 20-30 000 mann i Baltikum og kvele revolusjonen i fødselen, men fikk liten eller ingen støtte. Så fikk ondskapen festet grepet - og 70 år lidelse var et faktum - og slutt er det ikke ennå. Forutseenhet preger ikke politikerne og storpolitikken.

-          Noe ut i den første verdenskrig ville han få avsluttet krigen ved å gå inn i Svartehavet og angripe Europa i den "bløte mave" i Balkan. En utmerket idè, men britene nølte og det kostet dem dyrt med bortimot 100 000 falne, og Churchill fikk skylda. Hadde de lyttet og handlet - kunne mye vært vunnet.

-          Da Hitler tok over i 1933, var Churchill ganske raskt ute med å si at disse gutta ville ikke ha arbeid, men våpen. Han lot seg aldri dupere av fredsprat  - men holdt nøye øye med maktkonstellasjonene i verden - og de pekte mot krig. Regjeringen anså han stadig som en trussel mot freden. Og under mitt besøk på Chartwell nylig - fikk jeg se at Hitler hadde merket seg WC motstand, men hvem hørte på WC, sa Hitler. Hadde man lyttet til denne mannen lenge før - da tyskerne rykket inn i det demilitariserte Rhinland i 1936  - isteden for å bringe han til fullstendig isolasjon i bortimot 10 år - hadde man kanskje sluppet den andre verdenskrig og et hav av lidelse. Nå måtte vi ta både krigen og skammen som WC sa det.

-          Da krigen var et faktum - hadde heldigvis det britiske folk vett nok til å reise et folkekrav om at denne mannen - vakthunden for landets sikkerhet - måtte på plass i regjeringen. Igjen overtok han som marineminister - og senere som statsminister i 5 lange harde år.

-          Gang etter gang appellerte han til USA - da de kjempet aldeles alene mot overmakten. Rihnland var tatt, Sudeterland inntatt, Tsjekkoslovakia okkupert, Østerrike innlemmet og Frankrike med sin svikerregjering falt og tyske ubåter jagde etter konvoiene for å senke forsyningene fra USA. WC reiste over og appellerte igjen og igjen: "united we stand, divided we fall" (sammen står vi, delt faller vi), men nei. USA ville ikke med.     I  aug. 1941 møttes en velvillig Roosevelt og Churchill på "Prins of Wales" i Nord-Atlanteren og skrev under Atlanterhavspakten, men USA ville fremdeles ikke med i krige. Så 7. des. 1941 bomber japanerne USAs flåte i Pearl Harbor (Hawaii) og USA er tvunget med i krigen. Og det ble en massemobilisering med til slutt 25 millioner mann under våpen og et hav av lidelse og et Europa m.fl. i ruiner.

-          I Missuori 1946 fortalte WC verden at jernteppet nå falt tvers gjennom de gamle Europas hovedsteder. Igjen ble han utnevnt til krigshisser. Men nå gikke det ikke lenge før de måtte gi han rett.

-          Nå har USA som førstemann fått smake pisken av et uhyggelig despoti den 11. sep. 2001. Rollene er omsnudd. Nå appellerer  USA til Europa - men de skjelver og ønsker ikke å bli innblandet før disse totalitære nasjonene i Midt-Østen har fått samlet seg så mye makt at de ikke bare rammer Israel, men får bæreraketter til å nå storbyene i Europa med sine masseødeleggelsesvåpen. At USA, som skal ta dette oppgjøret med sine gutter og utstyr ikke vil "dømmes" av slike vankelmodige folk - som de også kjenner forhistorien til flere av og deres flørting med totalitære krefter - forundrer meg ikke det minste. Kikk bare litt på ministerlisten i Tyskland - for ikke å si historien og retten i mange av disse landene -  så vil en fort skjønne hva som menes. Vi hadde samme problematikken da britene var uhyre forsiktige med å involvere nordmenn i slaget om Narvik. Etterretningen visste nok om nazitilbøyelighetene i det norske offiserskorps til å passe seg. (Konf. generalmajor Hovland om gen. Fleischer)