Galtelandssteinen
og budskapet
Evje 22.08.02
Av Jørgen Høgetveit
I begynnelsen av september skal en kopi av Galtelandssteinen reises på historisk mark på Evje i Setesdal og minne oss om Norges og Setesdals lange historie med kristendom og kristenrett. Runesteinen er en av de eldste i landet - sies det - og den har fanget manges interesse.
Bl.a. skriver biskop Fridtjov Birkeli om den i sin bok: "Tolv vintrer hadde kristendommen vært i Norge". I kapitlet "Den lange forberedelseslinjen" med underoverskriften "De reiste steiner i vikingetiden", omtaler han Galtelandssteinen på s. 50 slik: "Fra Evje i Setesdal har vi Galtelandssteinen, en av de mange steiner som biskop Wegner oppdaget på 1600-tallet. - - en minnestøtte over en sønn som fant døden i hæren da Knut "søkte" England. Dermed kan innskriften dateres til ca. 1016-20. Altså en nordmann som var med i danehæren i England. - - - En liten tilleggsskrift gir steinen ytterligere preg av kristen tro både for far og sønn, altså på 900-tallet for faren og 1000-tallet for sønnen. Runen er tydet slik: "Gud er èn." I motsetning til den norrøne polyteisme med fedrekulten har dette sikkert vært en hovedtanke som misjonærene flittig holdt frem. Men for faren var det vel også noe av en trøst med tanke på at sønnen døde i et fremmed land, men dog kristent land. Så ble det en slags trosbekjennelse reist på den gamle gravplass til slekten."
Kultursoga lar oss få følgende oversettelse av runene: "Arnstein reiste denne steinen etter Bjor, son sin. Han fann døden i Godins hær den gong Knut drog til England. Måtte Gud ta han til seg, eller Gud er ein."
Underlig og gripende er det å se at den monoteistiske tro hadde begynt å feste seg og gi trøst til en sørgende far. Troen fortrengte hedenskapets mørke med bloting til de mange avguder, træle- og barneofring m. m. - og vi fikk det som historikerne kaller det store sedskifte. Det ble grunnlaget for en ny RETT i landet - som etter hvert nedfelte seg skriftlig fram til Hellig Olavs kristenrett fra Moster i 1024 som begynner slik: "Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot øst og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må holde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være vår alles ven." Denne rett som ble gjenreist på Eidsvoll i 1814 i vår Grunnlov med følgende ord i § 2: "Den evangelisk lutherske religion forbliver statens offentlige religion,-" Det kalte Grunnlovsfedrene for vår Konstitusjon - altså det som skulle konstituere Norge - fortelle oss hvilken basis landet vårt og vi skal ha. Man kaller Gr.l. også for Restaurasjonen - fordi det var den restaurerte kristenrett etter gammel kristenrett. Denne retten som Jørgen Løvland (Evje) mintes på Eidsvoll i 1914 - som stortingspresident og uttalte: "Her i dag for 100 år sidan sette det norske folk seglet under denne grunnlovi, som var ferdug dagen fyrr, med å velja sin eigen konge og dermed kunngjera for al verdi, at no stod Norigs gamle rike atter fullskipa og tok romet sit att millom dei sjølvstendige, frie og sjølvstyrde rikje. Her og i dag. Det var Norigs store Magna Charta Libertatis, - - Dette er den største og fagraste minnestund med hev upplivt." Litt lengre nede fomulerer han spørsmålet: "Den arv med gav dykk, - - korleis hev De vakta han, korleis hev Di brukt han? Og Guds skje lov! Me kan hugheilt møta fram til reikenskap" - - "Det heile Eidsvollsverk, grunnlovi og Norigs fulle sjølvstende er livande,- - - "Deira tru er ikkje sviki." Han avslutter med det gamle ønske: "Gud signe fedralandet!" Det er verd å merke seg at han viser til gammel engelsk kristenrett fra 1200-tallet.
Da nazimakten kastet seg over oss og ville rasere alt vi hadde kjært av historie, livsform sed og skikk - gikk daværende kulturmedarbeider i Morgenbladet - Fredrik Ramm - til sine rikholdige bokhyller og skrev en rekke artikler om vår kristenarv fra Edda og framover. Det ble trykt i avisen og var vel en av årsaken til at han havnet som fange i Tyskland hvorfra han aldri vendte tilbake. Carl Fr. Engelstad samlet senere artiklene hans i boken: "Av kristen rot." Det er mektig lesning om vår arv.
Galtelandssteinen minner oss om de lange linjer og de grunnleggende sannheter som bygde det nye Norge. "Sakte ble landet vårt eget", men det voks fram noe uendelig rikt og godt som stod imot de mange åndsmakter som ville ødelegge livene våre ved å rive ned kristenretten og det evige håp. Jeg øyner en linje fra Galtelandssteien, til Hans Nielsen Hauges grunnleggende arbeid her på Fennefoss i 1803 og fram til Jørgen Løvlands betydningsfulle arbeid for Norges endelige frigjøring i 1905. Han som ble vår første utenriksminister og formet vårt forhold til utlandet og preget arbeidet for freden i Karlstad og som formann i Nobelkomiteen i mange år. Jeg får avslutte med disse oppsummerende linjer og kjernen i det Galtelands-steinen minner oss om:
"Tusen år
med Jesus Kristus, gikk vårt folk i tro. Synd ble byttet ut med nåde,
retten her fikk sette bo.