s3

Timoteus-manifestet og feminismens åndsmakt.

Uttale fra Akademi for Kristen Folkeopplysning.

Med undring ser en at 26 kristenledere med initiativtaker gen.sek. E. Grandhagen i spissen og biskop Bondevik som frontfigur - kaller til storsamling i Oslo den 28. og 29. sep. d.å. Manifestet skal mane til å "holde fast ved Bibelen som eneste autoritet for tro og etikk, Jesus som eneste vei til frelse og nødvendigheten av å forkynne evangeliet for alle folkeslag." Det kalles til fornyet bibelstudium og bønn, "slik at vi kan forstå vår egen tid og ta enhver tanke til fange under lydighet mot Kristus." Avisen Dagen 2.juni.d.å. Og dette er jo riktig og godt, men snakker disse folkene sant om den bibeltroskap de kaller sammen til?

Deres frontfigur biskop Bondevik var nylig i "tenkeboksen" og kom ut igjen som kvinnepresttilhenger. I fjor talte han sterkt imot homofilien - for deretter å tone ned sine sterke utsagn. Grandhagen som synes å være en sentral initiativtaker til konferansen - var selv primus motor i vedtaket under gen.forsamlingen i Stavanger hvor kvinnene fikk stemmerett til generalforsamlingen - og dermed indirekte innflytelse på lærespørsmål.

I Den norske kirke - hvor biskop Bondevik er preses - er man gått helt utfor stupet med en utvikling som er uendelig trist i de fleste av disse spørsmål og flere til. Arbeiderpartiet har - så vidt en har registrert - gjort feminismen til sin hovedideologi. Det kvinnedominerte samfunn - matriarkatet (morssamfunnet) skimtes klart sammen med "skjøgekirken" Joh.Åp. 17. De samfunn og menigheter som er bygd opp på patriarkatet - farssamfunnet - som er Bibelens skaperordning - er på vei ut over hele linjen nettopp på grunn av disse to herrer samt mange flere. Vi ser den ene uhyggelige konsekvensen etter den andre i sporene av denne ideologi og åndsmakt.

Ellers bør også nevnes at disse folkene har gått inn for 1978 bibeloversettelsen, aksepterer drama og dans i menighetens arbeid, var sterkt inne i "Vannskillekonferansen" for noen år siden, der hvor de knapt visste hvor "vannskillet" i teologien gikk og fullstendig overhørte fossebulderet fra "det store frafallet". Det som nå skjer med Timoteusmanifestet har sin forføreriske parallell til det vi nylig opplevde i politikken, at grupperingen "Norge tilbake til Gud" anbefalt folk å stemme på Kr.F. Det synes som Giske ser klarer enn de fleste da han ytret noe i retning av at vi snart var kvitt den "rødvindunstende gjengen" og nå bare hadde "grunnfjellet" igjen. Det beskriver underlig nok situasjonen som er beskrevet i Salme 11, der alle venner av David sier han bør "fly til fjellene som en fugl" - altså stikke av. For når grunnvollene nedbrytes (samfunnets grunnvoller) hva makter da den rettferdige. Da svarte David med å vise til "grunnfjellet": "Til Herren tar jeg min tilflukt, hvorledes kan I da si til min sjel: Fly til fjellene som en fugl?" "Grunnfjellet" vil alle bli knust imot som prøver seg!

Spesielt blir dette som "skriften på veggen" når man kaller dette for et "Timoteus-manifest" der hvor man kanskje klarest finner Bibelens tale mot kvinner i lærefunksjoner:

"- men jeg tillater ikke en kvinne å være lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet. For Adam ble skapt først, deretter Eva, og Adam ble ikke dåret, men kvinnen ble dåret og falt i overtredelse; - "

I hele den kjente tid av den kristne kirke har denne avvist kvinnelig lære- og hyrdefunksjon. Jesus var vel kjent med prestinner i hedenske religioner, men kalte bare menn som apostler og til dem ga han misjonsbefalingen!. Og så sent som 17.mars 1961 gikk 6 biskoper i Den norske kirke ut under overskriften: "Kvinnelige prester vil føre til nød i vår kirke." (Se hele artikkelen på ( http://www.afkf.net ) Nå er nøden her! Og man samarbeider tydeligvis for å trekke med seg resten av kristenfolket ut i enda dypere nød. Man halter til begge sider til alt kommer i ulage og sammenbruddet blir et faktum.

Øyvind Andersen uttalte. Får kvinnene stemmerett i generalforsamlingen er det begynnelsen på slutten for Misjonssambandet. Og det ser en nå konturene av i det samarbeidet som nå utvikler seg.

Biskop Bo Giertz sa at det sikreste kjennetegn på bibeltroskap var at man gikk mot kvinnelige prester i den svenske folkekirken.

Oskar Handeland, mangeårig redaktør av Fast Grunn og Utsyn sa noenlunde det samme.

Den kjente og anerkjente kristne tenker Francis Schaeffer sier i sin siste bok, "Skjebnetime", at selve likhetstenkningen (feminismen) i alle sammenhenger, også mellom kjønnene fører til homofili og fosterdrapet. Det fremste beviset på kvinnelighet må fjernes når graviditet oppstår, og er alle like, er det uinteressant hvem som ligge med hvem. Men det sier ikke Bibelen. Den taler om dette som dødslinjen i et folk - og det ser vi allerede utfolde seg i praksis i vårt eget land og i resten av Europa, ikke minst på barnetallet og en rekke andre samfunnsfenomen.

Calmeyergatelinjen var klar: intet samarbeide med vranglærere.

Nå er det altså nye tider, nå vet man så meget bedre enn Skriften og alle våre fedre som vi skulle merke oss livet til og utgangen av deres ferd. Dette er ikke bibeltroskap - men frafall fra Den Hellig Skrift og Guds vilje i begge regimenter - noe som setter vår nasjon, menighetsliv og misjon i den ytterste fare.

Vårt klare råd fra AKF er: møt ikke opp til denne samlingen i Oslo den 28. og 29. sep!

Den 10.06.2001

For Akademi for Kristen Folkeopplysning

Stein Henriksen (form.) Jørgen Høgetveit (sek.)

Til toppen

Kirkeminister Giske, KRL-faget og annet Grunnlovsrot.

Av Jørgen Høgetveit

Evje 31.03.2001.

Giske var nylig på NRK og uttalte at han ville ha en undervisning i religionene som var "likeverdig på egne premisser." Hvordan han har tenkt å få det til når muslimene roper sitt triumfrop ut over alle tak at "Allah er størst" , og Bibelen sier: "Og det er ikke frelse i nogen annen; for det er heller ikke noget annet navn under himmelen, gitt blandt mennesker, ved hvilket vi kan bli frelst."! Ap.gj. 4,12.

"Hvad øie ikke så og øre ikke hørte, og hvad ikke opkom i noget menneskehjerte, hvad Gud har beredt for dem som elsker ham." 1. Kor. 2,9.

På dette fundament skal den norske stat og den norske skole hvile i henholde til Grunnlovens § 2 og Grunnskoleloven som er en selvsagt konsekvens av Gr.l. og foreldrenes dåpsløfte. Dette verdifundament KONSTITUERER Norge. Vil statsrådene lage en annen nasjon må han ikke innbille seg at han vil få "begge deler, takk". Forlater Norge sitt frihetsfundament - vil mange andre onde ånder innta "Det norske hus", og dommene vil ramme oss i tru og orden - nøyaktig som Sannhetens Bok, Bibelen forteller oss det.

I tillegg vil en statsråd som går imot de grunnleggende §§ i Gr.l. som § 2 og § 112 ville kunne bli gjenstand for Riksrett fordi vedkommendes opptreden truer selve nasjonen.

Når man først er inne på underlige opptredener av toneangivende personer - får vi ta med oss tidligere høyre hånd til utenriksminister Vollebek, Matlary - hun som enda tidligere var høyre hånd til Paven i familiesaker. I flg. avisen Dagen mener hun at man skal bekjempe forstdrapssaken bare på basis av menneskerettene - og glemme de kristne argumentene. Ja, ja slik kan det også resoneres når man helt glemmer at MENNESKERETTENE oppstod på kristen grunn. Les det grunnleggende verket "Kampen om menneskerettene" av Sigurd Opdahl fra 1945 - nylig utgitt igjen av AKF/Krossen Media på Evje. Da vil man raskt bli overbevist om at menneskeretter uten Bibelens begrunnelse for menneskeverdet og kraft, er en umulighet. Historien og de verdensvide nasjoner demonstrerer det. Også Frankrike fikk menneskerettene fra daværende Jefferson fra USA før den franske revolusjon. Likevel ble det blodbad der fordi begrunnelsen og forankringen ikke var til stede i hodene og hjertene. Derfor svarte også fru Thatcher nei, takk da Mitterand ba henne være med å feire to hundreårs jubileet for den franske revolusjon. Hun begrunnet det slik: "Det ble så lite brorskap av det"!

Menneskeretter uten det som skapte frihet i sjelen og begrunnet menneskeverdet - nemlig Luthers kamp for sin samvittighetsrett til å kjempe for "rettferdiggjort av tro alene" mot både keiser- og pavemakt - er utenkelig. Det er som avskårne blomster. Samvittighetsfrihet er den første og grunnleggende menneskerett - og den ble fornyet av Luther i Worms. Luthers ord er de samme toner som man hørte fra apostlenes munn i møte med fariseere og Roms makt den gang: "Man skal lyde Gud mer enn mennesker". Her begynner alle menneskeretter - og herifra henter de også sin kraft. Herifra springer alle de andre menneskeretter. Å tro at man skal gjenreise respekten for mennesket slik Matlary mener - minner meg om Mukhausen som skulle dra seg selv og hesten opp av myra etter håret. Et rent fantasiprodukt!

Til toppen

I. Gilje om svartmaling av 78-utg. og Oslo-avtalen.

Av Jørgen Høgetveit

Evje 09.04.2001

Ingve Gilje (I.G.) har i Dagen den 9.april d.å. et underlig angrep på min artikkel "Bønnevakt for Norge". Angrepspkt. er en opplisting av årsaker til at Norge kunne dømmes av Gud. To sentrale pkt. var sviket mot Bibelen i 78-oversettelsen og sviket mot Israel i Osloavtalen.

For å ta hans konklusjoner først. Han skriver: "Alt i alt synes jeg det er altfor mange ubegrunnede utsagn i Høgetveits innlegg, som svartmaler sosialismen, 78-utgaven av Bibelen, fredsforsøkene i Osloavtalen og nedrustningen i krasse ordelag". Nå er problemet det Gilje at: (1) dette dreidde seg om en opplisting som bakgrunn for å skape fred gjennom forbønn, dernest (2.) vet du like godt som jeg at Dagen har innført en streng rasjonering med ord i leserinnleggene, noe som nettopp fører til liten plass for begrunnelse. Jeg har tatt det opp med Dagen mange ganger - uten resultat. Endelig (3) vil en nevne at om IG hadde fulgt med i de senere års debatter i Dagen og andre organ, evt. samlet seg noen utklipp eller kopier, ville han ikke hatt noe problem med dokumentasjonen verken fra min hånd eller flere andres. At IG vil utestenge mine innlegg fra pressen med følgende tese - sier det mest om IG selv: "- hører ikke hjemme noe sted, og slettes ikke i et leserinnlegg". Slike ubegrunnede personangrep og karakteristikker er en uting i pressen. Men ok. vi prøver igjen. Du og Dagens lesere skal få de kildehenvisninger som trengs og mer til - om Dagen gir spalteplass til det.

1978-oversettelsen:

IG skriver: "At bibeloversettelsen av 1978 er en forfalskning av Guds Ord er en altfor drøy påstand." Min kritikk av 1978-oversettelsen retter seg mot tre forhold, nemlig grunntekstene (Codex-ene), oversettelsesmetoden (ideomatisk - delvis parafraserende? ) og resultatet (hva som er med/tatt bort (Kristusprofetiene i GT, andre lange avsnitt, sentralord i frelsen) og masse feil, over 300).Vi tar gjerne en lang debatt om dette i Dagens spalter om de finner rom for det. Dokumentasjonen er tung m.h.p. på denne forfalskningen. Denne debatten utspant seg grundig i Dagen i begynnelsen av åttiårene, ikke minst anført av Arthur Berg, C.Fr. Wisløff og T. Gilbrant. Vi i AKF har et solid klipparkiv på saken og enhver som ønsker å orientere seg skikkelig i dette stoffet er velkommen til å kjøpe et kopisett for ca. kr.75,-. Videre vil vi på det beste anbefale boken av T.Gilbrant på REX-forlag 1994 "Hva er skjedd med Bibelen?" (328 s) Boken etterlater ingen tvil om hvilken forferdelig oversettelse 1978-oversettelsen er. Endelig anbefaler en "Let`s weigh the evidence" av Barry Burton, Chick Publications 1983, som ikke minst går grundig inn på grunntekstene som er valgt for mange moderne oversettelser; codexene Sinaiticus og Vaticanus, i motsetning til codex /tekstus Receptus som ble lagt til grunn for Luthers oversettelser og de nordiske Bibler samt King James version. Chick pub. kan en finne på Internett. Til slutt nevner jeg Oskar Indregaards "Jesu gjenkomst" bind 3 fra s. 402 og utover - som også går fyldig inn på grunntekstene og 1978-oversettelsen. Han antyder at dette er "Skjøgekirkens bibel" i endetiden. De nevnte kilder gir karakteristikker av 1978-oversettelsen og tilsvarende "oversettelser som minst er på høyde med mitt ordbruk "forfalskning". De som steller slik med Den Hellig Skrift som man gjør i 1978-oversettelsen, burde skjelve innfor Joh. Åp. kp. 22, v. 18-19. .

Om den salgs oversettelse sier Luther: "Av denne tekst er det tydelig å få øye på at oversettelsen ikke bare har utøvet translatørens embete, men til like fortolkerens. Men det er den største feil oversetteren kan begå. For den inngyter jo da i andre sin forståelse, som innholdsmessig ikke ligger i den av ham oversatte tekst." Oversatt av M.L. Utvalgte Verk, 3 opplag -67 Mùnchenutgaven, Romerbrevets forelesninger s. 216.) Det får være nok om Bibeloversettelser i denne omgang.

Svartmaling Osloavtalen.

Dette utsagnet krever ingen lang utredning, for her har jo både evalueringsteamet og Osloavtalens egne svartmalt bedre enn jeg kan makte. UD har nemlig bestilt en evalueringsrapport av HHWaage fra Fredsforskningsinst. Den legger "æren" og skylden på Arafat m.fl. og andre enn de som stod fram og solte seg på plenen foran Det Hvite Hus da fredspakten skulle inngås. Om deres egen avtale sier statsek. i UD J. Egeland: "Noen mente det var genialt, andre mente at det var en tidsinnstilt bombe. De som mente at det var en tidsinnstilt bombe, fikk dessverre rett. Men etter min oppfatning var avtale bedre enn ingen avtale." Aft. 10. jan.2001. Altså en avtale som en tidsinnstilt bombe, bedre enn ingen avtale! Det er fredsarbeid som forslår!! Og det er nettopp det som har skjedd i Israel, og Norge har et betydelig ansvar for det. Osloavtalen sa statsråd Arens, er født i dølgsmål og synd - og det fører skyld og dom over oss om det ikke blir oppgjort.. Les for øvrig "Muren" Ramond Bennet, Hermon 2000, s. 157 og utover og du har dokumentasjonen på "fredsarbeidet". Det er farlig å pirke i "Guds øyensten" og "dele Hans land" og "Hans by, Jerusalem". Det skal lite Bibelkunnskap til for å forstå det - om en tror det som det står skrevet.

M.h.p. fredsarbeiderne hvor jeg nevnte Knudsen (1914), Chamberlain (1939) med sin fredsavtale med Hitler og Holst (1991)med "Vi har ingen fiender mer", så skal det lite kunnskaper og fantasi til for å skjønne at slikt fredsarbeid ikke skaper fred, men krig. Og den ondes program er "myrde, stjele, ødelegge" - da gir jo konklusjonen seg selv, og særlig i relasjon til Israel. Realistene - ikke utopister - som arbeidet for fred - ble skjøvet til side - men måtte redde stumpene når krigen var et faktum, som for eks. sir W.Churchill og mange hundre tusenvis av falne.

Siden IG også trekker inn "sosialismen" i sitt angrep - regner jeg med at han er genuint interessert i saken - og har lest debatten i Dagen fra feb. - til sep. 1999. Mine innlegg er samlet i hefte: "Dagen-debatt" om Det norske lutherhus, sosialismen og andre totalitære tankebygninger." AKF/Krossen Media, kr. 45,-. Igjen er det opp til Dagen om de vil ha en slik debatt. Den kan tydeligvis trenges. Det vises også til AKFs hjemmesider http://www.afkf.net som har mye av dette debattstoffet og fyldige oversikter over hefter med apologetisk stoff.

Ja, IG, det trengs i aller høyeste grad forbønn for Norge - og nettopp av de årsaker jeg listet - men som du heller ønsker å debattere?*

Til toppen

Guds Ord og drama m.m.

Av Jørgen Høgetveit

Hvorfor kan vi ikke bruke andre virkemidler til å formidle Bibelens budskap enn Bibelens egne virkemidler? Svaret er enkelt: Ordet er Gud selv. Gud har valgt å presentere seg i Ordets form. "I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud- - - Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noget blitt til av alt som er blitt til." Joh. evag. 1, 1-3.Guds Ord er det første og grunnleggende som skaper alt annet. Gud, Kongenes Konge fremstiller du slik han vil. Han bestemmer - ikke slik våre kreative hjerter og hjerner måtte finne på. Han vil møte oss personlig til frelse eller fortapelse. Alt annet er og blir menneskeverk og besmittet av verden, vår gamle natur, kanskje endatil den onde - om vi er aldri så godt utrustet med kunstneriske naturgaver. Vi skal møte og tro Ordet - Han selv. Tro, sier Ø.Andersen, er ikke et intellektuelt ord, men et personlig ord som har med personlig tillit og tilflukt å gjøre. Det dreier seg om tilflukt til Gud og ikke en som spiller Gud, hans profeter (Guds munn) eller apostler - i et drama. Det kan gjøres med andre menneskeskapte fortellinger, men ikke Guds Ord.

Mon tro om vi ikke her finner årsaken til at Gud nektet oss å fremstille bl.a. det åndelige i bilder som Han gjorde i sitt andre bud: "Du skal ikke gjøre deg noget utskåret billede eller nogen avbildning av det som er oppe i himmelen, av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbede dem og ikke tjene dem; for jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud,- " Vi har meget lett for å tilbe og tjene skaperverket fremfor Skaperen. Jødene var og er Ordets folk. Ordet ble jødene betrodd. Det var grekerne som dyrket utvendigheten og mennesket, Olympiaden og menneskeprestasjonene. Herren verner seg selv, Ordet , for oss i de første budene, lovens første tavle. Men det endret vi på for det passet oss ikke. Så ser vi at vår moderne verden til slutt oversvømmes av visualisering i alle former i trykksaker, video, filmer, drama, dans og ikke minst TV som raner og maltrakterer virkeligheten på det groveste og mest groteske. Guds Ord får ikke komme til og rive ned og ta til fange (2. Kor. 10,5), men virkemidlene tar ordets skildringer til fange og tvinger ordet inn i sin tjeneste i et forgjeves forsøk på å gi Ordet aktualitet. Legg bare merke til at den som tar Ordet på alvor og lar seg bruke av det - han blir ikke verdens venn, men skaper kraftige reaksjoner inntil forfølgelse, og Bibelen sier det. Slik er det også i dag: "Vennskap med verden er fiendskap mot Gud".

Det vi oppnår, mange ganger uten å forstå det - er at Ordet og Ånden forlater oss - og vi sitter igjen med en del større eller mindre følelser, men ingen dyp åndelig gave av å være en fordømt synder - som alene for Jesu soningsdøds skyld likevel frelses av ren nåde. Vi oppdager ikke at Ordet forsøkt fremmet ved skuespill som drama, dans o.a. - er et hykleri som betyr skuespill. En skuespiller - er en som spiller noe han ikke er. Han lever ikke i Ord og Ånd - er ikke en som rammes av Ordet selv og sender Ordet (Gud) - videre til tilhørerne.

Og så hører selvsagt applausen med når de menneskelige prestasjoner er vel unnagjort. "Ingen applaus i Guds hus" sa Skrefsrud. Klart vi klapper for hverandre - vårt eget - men ikke for noe som kommer fra Gud, det ville være høyst upassende å klappe for en slik majestet som man bør bøye seg for i ærbødighet. "All sann glede har moll i seg, anna er berre herk og leven" sa en av Sandsdalens-lyrikerne fra Telemark. Det er med ydmyk sorg i sinnet vi møter Gud og med glede mottar Hans nåde for Jesu skyld. Det er slik der skapningen sukker i smerte - men samtidig får oppleve Guds usigelige nåde i gledens tårer over den uforskylte nåde. I en slik salig stund er det ingen plass til bråkete applaus. Larmen hører hedningene til sier Skriften. Troens barn derimot bøyer seg i takknemlig stillhet og lar den uforståelige og ufattelige nåde senke seg ned i hjerte og sinn i Åndens stille susen over påskens umenneskelige kors- og oppstandelsesunder. Det skjedde i "den stille uke".*

Langfredag, Koklebygda 13.4.-01.

Til toppen

Forholdet til den norske kirke

Av Stein Henriksen.

I intervju med Svein Villy Sandnes I NORGE I DAG, og på spørsmål fra denne, går Børre Knudsen ut med et kategorisk nei til om det er rett i den foreliggende situasjon å melde seg ut av Den norske kirke.

Foranledningen er et foredrag holdt av meg ved bibelhelg i Trøndelag der jeg konkluderer med å gi det råd at om ikke spesielle kallsmessige forhold er til stede, bør en gå ut.

Knudsen tar sterk avstand fra et slikt råd og i det hele det å forlate kirken. Slikt mener han en rett hyrde ikke kan gjøre, men bare en leiesvenn.

Til det er en del ting å si.

Slik Knudsen ordlegger seg, virker det som han ikke kan se forskjell på et kirkesamfunns ytre strukturer med dets ordninger og kirkerett, dets presteskap og andre ansatte, og for en statskirkes vedkommende, dets verdslige myndighetspersoner, og den levende kirke som er den Herre Jesu Kristi legeme. Når man melder seg ut av et kirkesamfunn, er det de ytre strukturer man melder seg ut av, ikke den levende kirke. Den levende kirke er en med i i kraft av at en er en kristen. Inn i den kommer en ved troen og ved dåpen. Der lever en sitt liv sammen med Jesus på nådens og syndsforlatelsens grunn, rettferdiggjort og gjenfødt, næret av evangeliet og den hellige nattverd, og veiledet i dagliglivet av loven i formaningens skikkelse.

Når det spørsmålet melder seg om en gjenfødt kristen må forlate et kirkesamfunns ytre strukturer, vil det alltid være en spesiell situasjon som foreligger. Nemlig den at vranglæren er blitt så alvorlig i sin karakter og har fått en slik gjennomgripende innflytelse i kirkesamfunnet at den preger hele den ytre kirke, og truer troslivet hos medlemmene. Etter min vurdering har dette lenge vært tilfellet i Den norske kirke. Derfor opplevde jeg det som et kategorisk imperativ, et direkte og ufrakommelig kall fra Herren å gå ut. Om jeg hadde satt meg imot det, ville det ha vært en bevisst synd, en synd med opprakt hånd mot Herren. Og jeg ville ha falt ut av troen. Men det var tungt å gjøre det etter nesten 30 års prestetjeneste i Den norske kirke.

Forholdet både var og er altså et ganske annet enn det Børre Knudsen synes å forestille seg. Det dreier seg ikke om en flukt bort fra ansvaret som er lagt på meg som kristen og i kraft av ordinasjonen, men tvert om en nødvendig handling for å kunne bære ansvaret.

Børre Knudsen mener at bare ved å være innenfor Den norske kirkes ytre strukturer, kan en rydde vranglæren ut av kirken, og omdanne også de ytre strukturer til å bli en rett ramme for den levende kirke..

Men skal han klare det, må han selv først og fremst forkynne og lære rett. Og i denne sammenhengen må en være klar over at også hans holdning til Den norske kirke i dens nåværende situasjon forkynner. I Johannes` Åpenbarings 18. Kapitel står det slik i det 4. Verset: «Og jeg hørte en annen røst fra himmelen si: Gå ut fra henne, mitt folk! For at dere ikke skal ha del i hennes synder,» Dette verset henspiller på en annen og senere situasjon enn den vi har i dag. Her dreier det seg om hovedstaden i det antikristelige riket, som den levende menighet må forlate, for ikke å få del i byens synder. Men det viser at når man lever i en syndig sammenheng, og gjør det frivillig, står man for det første i fare for å bli påvirket av miljøet rundt seg, og for det annet regner Herren en som medansvarlig i det man slik frivillig lever midt oppe i. For ved frivillig å leve i det gir en legitimitet til det syndige forholdet. Det må en hver hyrde være klar over.

Derfor mener jeg Børre Knudsen og de som er enige med ham, tar feil når de niholder på medlemskap i Den norske kirke slik den er i dag, og til og med oppfordrer andre til å gjøre det samme. I mine øyne er ikke det den rette hyrdes måte å gjøre det på.

For det er vanskelig å komme bort fra at Den norske kirke i dag er en løgnkirke. Her godtar man nær sagt all slags bibelstridig lære med tilsvarende holdninger. Man har åpnet dørene på vidt gap for kvinnelig prestetjeneste tvers imot klare skriftord og omfavnet den demoniske åndsimpuls som feminismen er. En godtar skilte og gjengiftede prester i kirkens tjeneste, og er i ferd med å bøye kne for homoseksualiteten. Alt det som her er nevnt, går Børre Knudsen imot, samtidig som han har kjempet mere mot fosterdrapet enn de fleste. Men om Børre Knudsen og de som følger ham i Strandebarmprostiet kan klare å unngå å bli påvirket i Den norske kirke, tror jeg neppe at alle andre kan det. Og det er mere å si om Den norske kirkens avsporinger. Kort vil jeg bare nevne underskrivingen av Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen sammen med Den katolske kirke, som har bevirket at Den norske kirke ikke lenger er en luthersk kirke, men har tatt et langt skritt hen imot Romerkirken. Det samme kan en si om tilslutningen til Porvooerklæringen og porvoo-samarbeidet. I tillegg kommer så forpliktelsen på Leuenbergkonkordien.

All den stund Den norske kirke har sluttet seg til disse erklæringer, er også alle dens medlemmer med i de tilsvarende sammenhenger.

Hva vil Børre Knudsen si til dette? Jeg mener det er grunn til å spørre, all den stund hans underskrift fortsatt står under Westminstererklæringen. Underskriften er der på vegne av Strandebarmprostiet, og knytter dette til SKG i Norge og Forward in Faith i England, grupperinger som må karakteriseres som preget av katolske elementer.

Børre Knudsen vil reformere Den norske kirke, sier han. Derfor må han være i kirken, sier han, Være der med alt det den nå står for. Og nettopp ved å være der, karakteriserer han seg selv som en god hyrde som har ansvar for fårene.

Men for det første mener jeg det trenges atskillig læremessig avklaring fra hans side både når det gjelder forholdet til disse erklæringene og også andre sider ved Skriftåpenbaringen. For Strandebarmprostiet har jo ikke levert noen særlig omfattende og detaljert redegjørelse for hva det står for læremessig. En vet altså ikke hva den reformen vil gå ut på, som Knudsen og hans medarbeidere ser for seg.

For eksempel, hvordan vil han definere det geistlige embetets karakter? I den lutherske kirke har det jo fra Reformasjonen av vært så at det geistlige lederskap i kirken fortrinnsvis har hatt sitt oppdrag og myndighet på det åndelige området med forkynnelse og lære, sjelesorg og kirketukt. Mens de mere praktiske sider ved kirkens liv har vært overdratt legfolket, det vil si fyrsten som legfolkets fremste representant. I den katolske kirke, derimot, har geistligheten hatt hele kirkeledelsen i sin hånd på alle nivåer. Jeg spør fordi en i prostiet har sett iallfall ett eksempel på en katolsk preget embetsforståelse.

På bakgrunn av det jeg her har sagt, og likeledes tidligere og i andre sammenhenger har kommet frem med, vil jeg mene at Børre Knudsen og de som er enige med ham, tar feil når de mener det er rett å være i Den norske kirke i dagens situasjon, selv om hensikten er å reformere den. Jeg tror muligheten for nettopp dette vil være langt større fra en posisjon utenfor. For da blir vitnesbyrdet gjennom holdningene klarere.

Endelig vil jeg søke å ta livet av den vrangforestilling hos Knudsen at vi som har gått ut, har gjort det for å flykte bort fra ansvaret. Sannheten er det motsatte. Ansvaret for våre medkristne er en medvirkende årsak til at vi har handlet som vi har gjort. Vi har da heller ikke samlet oss i en getto langt borte fra verdens problemer. Tvert om arbeider vi overfor og blant alle de som fortsatt er i Den norske kirke. Men vi oppfordrer dem ikke til å bli der, for det mener vi den gode hyrde ikke bør gjøre.

Til toppen

Krigsskapende fredsarbeid!

Av Jørgen Høgetveit

Noen er blitt sinte på meg og likesinnede fordi vi omtaler "fredsskapere" med Osloavtalen og nedrustningsavtaler - i krasse negative ordelag. De sier en svartmaler!

La oss slå fast at det finnes minst to former for fredsskapende arbeid - det ene fører til sann fred - mens det andre bygger på illusjoner og fører til krig og uendelige lidelser. For å forstå noe av hva som fører til hva - er det god grunn til å studere historien, både norsk og europeisk. Den som ikke kjenner sin historie er dømt til å gjøre dens dumheter om igjen.

I Norge har vi i nyere tid bak oss to verdenskriger. I den første hadde vi heldigvis noen fremsynte ledere som gjorde at vi var rimelig godt rustet - på tross av kraftige feilvurderinger av trusel- bildet fra toppledelsens side. I andre verdenskrig var vi det ikke - og dessuten var forslag til fosterdrapslov fremmet av helsedir. Evang og skulle behandles av Stortinget den 9.april. (Det foreligger skriftlig dok.) For en kristen måtte det være et farlig signal.

I en ond og fallen verden er det avgjørende å bygge på realiteter og Bibelen og ikke ønskedrømmer som ideologiene fører folk ut i, særlig utopistene av forskjellig farger. Politisk det avgjørende for krig eller fred hvordan bl.a. maktbalansen er. Forandres den mye mellom nasjonene - er det fare på ferde. Det skjedde i tiden fra ca. 1933 til 1938. Mens resten av Europa rustet ned - rustet Hitler opp. Sosialisten Chamberlain "trodde på fred som i tross" (N.Grieg) - mens sir Winston Churchill holdt øye med maktutviklingen og advarte gjentagende ganger i 6-8 år til det smalt - og hele Europa holdt på å bli liggende under "nazityranniets pest" som han sa det. Så talte fakta: Hitler gikk i 1936 inn i det demillitariserte Rihnland. Ingen gjorde noe. Alle tenkte fred og nedrustning. Hadde man stoppet Hitler med makt allerede da, hadde det kanskje gått godt. Men det gikk videre til 1938 da gikk han inn i Østerrike og Chamberlain inngikk Munchenavtale og "fred i vår tid". Syv måneder senere gikk Hitler inn i Tsjekkoslovakia og deretter, 1. sep. 1939 inn i Polen. Da måtte England og Frankrike gå til krig om de ville eller ikke. Deretter kom turen til Danmark og 9.april til Norge. "Krigshisseren" og "fredsforstyrreren" Churchill fikk rett - og Chamberlains egne skrek i panikk i Underhuset at han måtte forsvinne. De sa endatil at de ikke ville ha lord Halifax, en annen fredsprater, for "hva er vitsen i å hive ut lirekassemannen og sette inn apekatten", la oss få Churchill sa de til sine egne sosialister.

Churchill gikk i rette med de som sa at "forberedelse til å motstå angrep uvegerlig ville føre til krig." "jeg fastholder" sa han" at "det er eneste garanti for fred." Heldigvis for oss hadde det britiske folk vett nok til å reise et folkekrav om at denne mannen - vakthunden for nasjonens sikkerhet - skulle nå lede nasjon. Han ble senere - etter seieren - kalt den "vestlige sivilisasjons redningsmann".

De andre som drev på med sitt urealistiske trusselbilde - nedrustning og avtaler - kjørte Europa ut i et uføre hvor vi holdt på å gå under. Bildet er ikke ulikt det vi ser i dag - noe også general Zreiner Gundersen ga klare signaler om på sine 85 års dag i august 2000. Konf. min artikkel "Gamlehunden gjør", Zreiner Gundersen advarer" som finnes på http://www.afkf.net Norge ligger like strategisk plassert som før, USA har store våpenlagre i Midt-Norge, vi har store fiskerei- og oljeressurser m.m. som det fort kan bli et nytt "kappløp" om. (Konf. Aft. 11.04. om EUs oljenplaner) Vi vet fra 1945 at det i betydelig grad skyldtes T.Lie og H.Truman at russerne trakk seg ut av Finnmark. Mange trodde et nytt angrep kom under den store flåtemanøver i 1953 som ble avblåst p.g.a. Stalin ble drept av sine egne i Kreml. Nylig avslørte media (Aft. 28.3.-01) russernes "Invasjonsplan" via Finland i syttiårene som skyldtes frykt for NATO. I 1993 tvang en flykaprer en sovjetisk navigatør fra flyvåpenet til å ta flyet fra Kiev til Gardermoen. Kartdetaljene var tydelig kjent. (Aft. 16.5.-01) I henhold til planene til Mutual Asured Destruction - som nå er blitt kjent - trente man også på angrep mot Norge. Nå har de NATO på trappa i Polen. De raser mot radaren i Vardø m.m. og har utplassert raketter i Kaliningrad som rekker ca. 74 mil og godt inn i Østfold. De bygger opp igjen alliansene og styrkene sine - og Norge er i en åndelig farlig forfatning og ruster ned.

Det er nok av despoter i verden også i dag - og man bør være nøktern og hardt arbeidende realister - ikke blåøyde optimister eller svartsynte pessimister. Norge bør ruste opp og ikke ned for å sikre våre felles fremtid. Interessant i fredsavtalesammenheng er det også - etter at "Osloavtalen" har vist seg å være en "tidsinnstilt bombe" hva statssek. Egeland seslv sa han var advart om på forhånd. En del av oss visste det, skrev det og sa det på forhånd. Avtalen har det ført til en kraftig opptrapping og mer vold og drap enn noensinne. Nå er den sopt bort og jødene har valgt sin Churchill, Sharon for å samle og redde nasjonen. Blåøyde optimister eller ideologiske utopister setter som oftest verden i brann!*

Til toppen