Dyrepestens
signaler.
Evje 5.03.2001
La oss starte med noen grunnleggende kunnskaper. For
det første foregår 58% av fotosyntesen på dyrka jord, beiter (også
utmarksbeiter) og skog. De
produserer alt av mat, minus fisk – og alt av råstoffer for den økonomiske
virksomhet minus mineralene. (WWIst.)
I Norge kan det
av klimamessige o.a. forhold bare dyrkes gras på 60% av jordbruksarealene.
Dette må foredles gjennom drøvtyggervomma på storfe og sau om det skal ha
noen verdi for mennesket. Kun de kan foredle gras til kjøtt og mjølk. Til
lengre nord man ligger og dårlige jordmonn man har, til svakere produksjon
pr. da får en – slik som i Norge. Dette er også naturgitt og man kan lite
gjøre med det. I tillegg består Norge av masse små og spredte enheter som
gjør produksjonen enda mindre effektiv – om en ser rent snevert
produksjonsmessige på det, men vi har andre store fordeler i matproduksjonen
her nord: Vår isolerte beliggenhet, lange vintrer, spredt befolkning og
spredt matproduksjon og foredling, noe som kanskje er vår største styrke i
å motstå det farlige angrep på folkehelsa som moderne matproduksjon og
distribusjon utgjør. Særlig etter at de nasjonale grenser ble nedlagt i
denne sammenheng og handelen med dyr og matvarer ble internasjonalisert og
etter hvert globalisert.
Denne produksjonen er stedbunden til
enhver nasjons landarealer og distriktene og kan ikke flyttes til
sentraene og byene. Landet må holdes bebygd om man skal kunne utnytte disse
grunnleggende ressursene.
Storsamfunnet og den urbane del av befolkningen
har gjennom alle tider hatt en sterk og økende vilje til å få
kontroll over denne basalproduksjonen og foredlingen – slik at man kunne gjøre
den billigst mulig, senke produksjonskostnadene lengre opp i kjedene og få
best mulig utbytte. I enkelte u-land jeg har arbeidet i – har man opplevd at
sentralmaktene nærmest lå som en blekksprut i hovedstaden og sugde ut
distriktene med skatter og avgifter – inntil presset ble så stort på
areal, folk og dyr at produksjonen nærmest brøt sammen og folket strømmet
til byene. Norden har for lenge siden bestemt seg for å kutte
9-45 millioner da. dyrka jord innen 2010 dvs. Norges jordbruksareal 1-5
ganger. Antall bønder vil Norge ha ned fra ca. 80 000-20 000. Bare de beste
arealene skal drives med færrest mulig folk. En utvikling vi ser over hele
verden i dag kan spores tilbake i historien minst til 800 år f. Kr. og
Romerrikets herjinger av Nord-Afrika – som dannet ørkenstatene. Konf.
”Toppsoil and sivilisations.”Carter and Dale. Ørkener kom i menneskets
fotefar.
Sammenbruddene kommer på mange måter – og det blir billig mat og råstoffer
til en stadig farligere pris. Landbruks- og distriktsbefolkningen svarer på
presset med å effektivisere og sentralisere og
blir selvsagt tilskyndet til det fra samfunnsmakten. Det betyr å kutte
ut folk, kjør inn mer og større maskiner, bygge stadig større fjøs og
skaffe seg mer dyr pr. m2. Arealene som etter
hvert må drives av en mann blir stadig større og hardere drevet -
med flere og tyngre maskiner og mer landbruks-kjemikalier osv. Først
presses man nasjonalt – deretter med import fra oversjøiske arealer – og
til slutt makter ikke mannen, arealene eller dyrehelsa mer, da kommer
jorderosjonen, pestene og selvmordene blant bøndene osv., noe vi også har
sett både i England, Danmark og Norge. I tilknytning til denne spredte
produksjonen ble det bygd opp en rekke mindre foredlingsanlegg – som også
etter hvert ble slått sammen og sentralisert. Det igjen førte til øket
transport og større fare for utsmitting av anleggene og dermed spredning av
bakterier, virus, prioner m.m.
Fremmede
i mengde - til Norge!
Av
Jørgen Høgetveit
Evje 22.06.2001
Det
er Esaias som skriver om dette i kp. 2 v. 6: "For du har forkastet ditt
folk, Jakobs hus, fordi de er fulle av Østerlands kunster og spår av skyene
som filisterne, og mennesker av fremmed ætt drar de inn i landet i mengde." Kapitelet
begynner med en veldig profeti om Israels gjenreisning av Gudstro, lov og
rett, men fortsetter med hvorfor Gud nå har forkastet folket sitt. De har
forlatt Israels
Gud og satt sin lit til nabofolkene og deres avguder. Dette gjør de blant
annet på den måten at de importerer "mennesker
av fremmed ætt
- - i mengder." Her snakker man altså ikke om flyktninger.
I kp. 3 og 4 får vi så en grundigere utleggelse av hvordan frafallet ytrer
seg og konsekvensene av det. Det er altså "intet nytt under solen".
Nå kalles det for "ja, til det fargerike fellesskap" og ja til
avgudsrop, Allahrop fra moskeer i det gamle kristne Norge. Man setter sin lit
til mennesket og dets ressurser, men kp. avslutter slik: "Hold da opp med
å stole på mennesket, i hvis nese det bare er et pust!"
I
kp. 3 fortsetter Es. å skildre kulturelle ytringer, styr og stell i nasjonen.
De bærende støtter av "brød og vann" fjernes, så helt og
krigsmann, dommer og profet, spåmann og eldste, høvedsmenn og aktede menn, rådsherrer
osv. Nå slaktes landbruket i Norge. Forsvaret går samme veien. Retten -
hvordan er det med den? Farskulturen - patriarkkulturen - fjernes under
allmenn jubel i likestillingens navn. Så godt at vi blir kvitt høvdingene
sier man både i de kristne org. og samfunnet, og skjønner ikke at det er en
del av dommen! For den kommer i v. 4: "Og jeg vil sette barn til styrere
over dem, og guttekåthet skal herske over dem" og friheten forsvinner i
en undertrykkende kultur i v. 5 Her har vi ungdomskulturen i full blomst med
kortsynte og historieløse utredninger og vedtak! Friheten forsvinner og
folket virrer hit og dit uten retning og gode høvdinger. Mange gir opp og
blir hjemmesittere ved valgene!
Nå
snubler hovedstaden (v.8) og landet faller - for de trosser Herren. Du kan
lese det i kroppsspråket deres, lese det i sjelens speil, øynene - for det
står: "Uttrykket i deres ansikter vitner mot dem, og om sin synd taler
de åpent som folket i Sodoma - -
ve deres sjeler, for de volder sig selv ulykke!" Og profeten stønner
i smerte: "Mitt folks herskere er barn, og kvinner råder over det. Mitt
folk! Dine førere er forførere, og den vei du skal gå, har de ødelagt."
Det var i et nøtteskall likestillings-, kvinnekulturen og matriarkatet i
maktens hjerte - mens hjemmene og barnefødsler
blir sviktet slik at nasjonene forgubbes og går under. Tyskland regner
med å få en redusert befolkning fra ca. 80 til 60 millioner i løpet av få
tiår. Og befolkningen blir gammel, produksjons- og forsvarsløs.
Forfatningsdomstolen og Schrøder har derfor sagt at alle kvinner som føder
barn automatisk har rett til full folkepensjon fordi det er den største
oppgave i en nasjon og fremskaffe friske og vel oppdradde barn som kan bære
nasjonen videre!
Herren
taler videre om kroppsspråk som røper deres indre: "Fordi Sions døtre
er overmodige og går med kneisende nakke- -" pynter seg med alle typer
smykker, dufter og klær som det tydeligvis skal bli en brå slutt på. (v.
16-24). Deretter skildres dommen i realistiske og brutale ordelag: "Dine
menn skal falle for sverdet, og dine helter i krigen" I sorg skal hun
sitte utplyndret - så ribbet til skinnet at "syv kviner skal på den dag
ta fatt i èn mann og si: "Vårt eget brød vil vi ete, og i våre egne
klær vil vi klæ oss; la oss bare kalles med ditt navn, ta bort vår vanære!"
Så var det slutt på "Ny navnelov", dødskulturen - den fargerike
avgudskulturen - likestillingskulturen - nå skjer det som bl.a. skjedde i
Kambodsja. Kvinnene selv ba om flerkoneri for å gjenreise nasjonen og få dem
tilbake til kvinnelighet og til tjeneste for livet! Grusomt.
Drama,
forkynnelse – og ledere som ikke ønsker klare linjer
Av Guttorm Raen
I tillegg er det vel nokså typisk for situasjonen at det ofte er ledere som personlig er kjent for å ha syn for å vektlegge den gamle linjen, som nå i praksis undergraver deres standpunkt som prøver å demme opp for utglidningen.
De nevnte lederne understreker at drama ikke må skygge for for forkynnelsen. Men hva er det som skjer i praksis?
Et stort oppslag i bladet ”Utsyn” nr. 14/1999 omtalte bruk av drama i en ungdomsaksjon i Kristiansand. Det var også intervju med to av dem som sto i spissen for arrangementet. På spørsmål om ikke de var redde for å forveksle følelsene og Den Hellige Ånd, svares det enkelt og overflatisk: Nei, ”vi ber jo om at Den Hellige Ånd må være hos oss. Hva er det for en tillit til Gud, å tro at Den Hellige Ånd ikke er til stede når vi har bedt om det?” – Det er ingen interesse å spore for hva Bibelen sier om denne saken.
Hvis ikke slike svermeriske tanker nettopp er et eksempel på at det har sviktet i forkynnelse og veiledning, så vet ikke jeg. Og jeg har ikke registrert at noen av våre ledere har hatt noe å si om den skjevhet som kom fram i dette oppslaget. Jeg tror realiteten er at når en først slipper drama til som ”forkynnelsesform”, da er det med og sløver den åndelige vurderingsevnen.
En annen sak som er underlig i denne sammenhengen, er at det i våre dager er stor interesse for drama, men en hører lite om det som Bibelen understreker skal vekke oppmerksomhet hos ikke-troende. Jeg tenker på en kristens daglige liv (se f.eks. Matt 5,16; 2 Kor 3,2).
Rent konkret innebærer det å vise at en tar avstand fra alt som er galt, og ikke ha interesse av verdslige fornøyelser (1 Pet 4,1-4). Det betyr at en legger vinn på omsorg og hjelpsomhet overfor andre (Jak 1,27). Det betyr at en lever slik at det merkes at det er om å gjøre å følge Guds ord, og ha samfunn med andre troende (1 Joh 1,3; 3,14).
Jeg skulle tro at dersom en virkelig ville legge vinn på det som Bibelen oppfordrer til i så måte, ville en få nok å stelle med – uten å streve med saker som en har funnet på selv, som i beste fall bare kan illustrere perifere trekk av kristendommen.
Dette siste viser vel også en av hovedinnvendingene som kan reises mot drama. For sann kristendom er ikke rollespill, men noe ekte, som angår hele vårt liv.
Dessuten, det sentrale i kristendommen er noe som har skjedd én gang for alle, som ikke skal eller kan gjentaes. Det skal forkynnes – og taes imot i tro.
Det er forunderlig å møte en slik argumentasjon hos en som ønsker å være konservativ. Jeg kan ikke se at det er noen prinsipiell forskjell på dette og den argumentasjon liberale teologer bruker for å hevde at utviklingen tilsier at vi må godta moderne synspunkter når det gjelder kvinnelige prester og homofili.
Noe annet som er underlig i denne artikkelen – og i de fleste innlegg til støtte for drama, er at vi ikke finner antydninger til å drøfte de innvendinger mot bruk av drama som vekkelseskristne tidligere har framholdt (som de kommer til uttrykk f.eks. i en artikkel av Hans Erik Nissen i Fast Grunn nr 6, 1982; jf. også en artikkel av Jon Kvalbein i nr. 1/1995).
Det er ikke lett å ha tillit til veiledningen når synspunktene til dem som har problemer med bruk av drama i kristen sammenheng, neglisjeres så fullstendig.
I et innlegg om ”Kunst og forkynnelse” (Dagen 4/4) nevner Sjaastad noen eksempler på bruk av drama som har gjort sterkt inntrykk på ham, og konkluderer: ”Da sa jeg til meg selv: Prinsipielt å ta avstand fra drama? Nei og atter nei.” – En slik uttrykksmåte gir inntrykk av at dette er en holdning en har bestemt seg for å ha, uansett hva slags innvendinger som måtte reises mot den.
En annen vanlig måte å argumentere på, er å blande sammen ganske ulike eksempler som støtte for bruk av drama. En trekker fram profetiske symbolhandlinger, anskuelsesundervisning, diverse kunstneriske uttrykksformer og så videre – som om det skulle være det samme.
Slike eksempler finner vi også i Sjaastads stykker. Og enda tydelige er det i et innlegg jeg er blitt gjort kjent med av Gunnar Elstad i Vårt Land (26/3). Han går så langt som å bruke profeten Hoseas ekteskap som illustrasjon på bruk av drama. Det ser ikke ut som det reflekteres på de moralske konsekvenser av å betrakte en slik sak som rollespill.
Det virker også svært overflatisk når Elstad anser bruken av drama i den vekkelsesfattige middelalderen som et positivt eksempel.
Når da likt og ulikt blandes sammen på denne måten, og selve dramaet omtales som en ”bevisst forkynnelse”, er det klart en har vanskelig for å se at det kan oppstå noen konflikt mellom drama og ekte forkynnelse.
Sjaastad definerer drama som ”å framstille en handling eller en hending ved hjelp av personer som spiller roller”. Det er en brukbar definisjon, og holder en seg strengt til den, blir det vanskelig å finne noen positive eksempler i Bibelen som viser bruk av dette. Den overflatiske argumentasjonen for drama som forkynnelsesform som vi har sett en del eksempler på, gjør det bare enda vanskeligere for dem som ut fra sin forståelse av Bibelen har prinsipielle innvendinger mot dette, å godta det som en god utvikling.
Steinkasting i Israel og Europa.
Av
Jørgen Høgetveit
Evje
22.07.2001
Israel har lenge og intenst vært under ild fra håndvåpen,
raketter, bensinbomber, stor stein, stein fra steinslynger. Staten har slått
tilbake med gummierte kuler - altså redusert ammunisjon, tåregass - samt
opprenskingsaksjoner. Det er nå
dokumentert at intifadaen var igangsatt av Arafat og hans håndgagne menn. For
disse forsvarstiltak for å beskytte sin befolkning - attpåtil med tap av
mange egne unggutters liv og
store utgifter - gjentatte ensidige stopp i svar på de mange provokasjoner -
får de likevel bare fordømmelse. Endatil de rike nasjoner - G8-nasjonene -
hvis velmakt hviler på energien fra arabernes olje - fordømmer dem i harde
ordelag - og vil sette ut såkalte nøytrale observatører i Israel. Det har
de frimodighet etter hva som har skjedd i deres egen "bakgård."
Bl.a. FNs skandaløse medvirkning til kidnapping av tre israelske soldater -
tildekking og løgn om deres videofilming av hendingen. Israelerne måtte selv
presse sannheten og videoen ut av Rød-Larsen. Er dette nøytrale observatører?
Fortsetter man studiet av G8-bakgårder både i Gøteborg
og nå Genova - er det igjen et lite pålitelig og
hyggelig syn som møter en. Titusener av demonstranter angriper deres -
etter manges mening - kriminelle kapitalisme som utsuger og undertrykker sin
medmennesker der de får makt. Massene
demonstrer - og ingen forsvarer deres voldelige adferd - men hva svarer G8
landene med - disse selvrettferdige over Israels mangeårige kamp etter
Holocaust for sin eksistens fra 1948 - til i dag.
I Sverige kastet man stein. Svensk politi skjøt med skarpt og drepte
en mann En annen fikk 1/2 års fengsel for vold mot politiet. Riktig nok - men
burde det ikke være en viss forståelse for "likhet for loven"
- når jødene skyter på voldsmenn med gummierte kuler og putter inn
notoriske terrorister og selvmordsbombere.
I Genova skyter man murer man seg inn som i en
ghetto - og skyter igjen med skarpt med døden til utgang. Finnes det
fremdeles ikke den minste forståelse overfor den "minste og forfulgte
stamme" som Øverland skrev om - og deres behov for å forsvare sin
eksistens og demokrati som utpost mot islamsk fundamentalisme? Er det
forskjell på folk - eller er det ny rasisme ute og går - nå som en gjenoppvåkning
av den forferdelige antisemittisme - med røttene i Mussolinis Rom og en
gryende fascisme? Burde man heller sende observatører til G8- møtene?*
FORHOLDET
MELLOM MANN OG KVINNE
Men
han overser da det faktum at selv om disse første mennesker levde i ekteskap
med hverandre, var det bare disse to.
Menneskeheten bestod den gang bare av disse to. Derfor når Gud talte til
disse to og ordnet forholdet dem imellom, talte Han til hele menneskeheten
og ordnet forholdet mellom kjønnene for hele menneskeheten.
Om
selve skapelsen leser vi slik i 1. Mos. 1, 26 og 27 «La oss gjøre
mennesket i vårt billede.........» «Og Gud skapte mennesket i sitt billede,
i Guds billede skapte Han ham......» Vi
ser at her er det tale om mannens skapelse. Som det ovenfor siterte, står det
i den hebraiske massoretiske tekst og slik oversetter Septuaginta fra ca. 250
før Kristus og likeledes den nøyaktige engelske oversettelsen King James.
I
1. Mos. 2, 21-23 får vi en nøyaktigere skildring av hvordan kvinnen ble
skapt: Herren tok ett av mannens ribben, og av det skapte Han en kvinne.
Kvinnen er skapt i Guds billede. Men hun er det fordi hun ble skapt av mannen.
Og hun ble skapt for å være en medhjelp for mannen. I det som her er sagt,
ligger en klar underordning fra kvinnens side i forhold til mannen. Hele
hensikten med hennes eksistens er bestemt ut fra hennes forhold til mannen.
Dette underordningsforholdet som ligger i selve skaperordningen, ble kraftig
skjerpet ved syndefallet. Se 1. Mos. 3,16. Det som her er sagt, ble
understreket av Herren gjennom apostelen Paulus i 1. Tim. 2, 13-14, og i 1.
Kor. 11,8-9 leser vi slik: «For mannen
er ikke av kvinnen, men kvinnen av mannen. Heller ikke ble mannen skapt for
kvinnens skyld, men kvinnen for mannens skyld.»
Og i Rom. 5,12 står det slik: «Derfor. Likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle -» Og i vers 18: »Altså, likesom èn manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også èn manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker.
Det som står her, viser at
det er en organisk sammenheng mellom det første mennesket og menneskeheten
som sådan. Da han falt i synd, falt hele menneskeheten med ham. Man kan si at
han står som et sentralindivid for hele menneskeslekten. Nettopp derfor ble
også hans motstykke, den annen Adams, Jesu Kristi rettferdige gjerning
gjennom livet, døden og oppstandelse til frelse for hele menneskeheten.
Forutsetningen for at Jesu gjerning gjelder alle, er at Adams gjerning gjelder
alle. Det siste kaller vi arvesynden.
Men
dette peker hen på at det som gjelder for de første mennesker, og derved
Guds ordning for dem, ved skapelse og syndefall, gjelder for hele
menneskeheten. De var jo opprinnelig hele menneskeheten.
Hva
angår Deborah, er dette å si: Det står ikke at hun var dommer i Israel, men
at «hun dømte Israel på den tiden.» Her opptrer en aktiv partisipp av
verbet «Shafat». Dette partisippet oversettes som et finit verbum, nærmere
bestemt i imperfektum. Når partisippet står i flertall, derimot - her står
det i entall - oversettes det med substantivet dommere.
Deborah
var en «nebija», en «profetinne. Substantivet «nebija» kommer av verbet
«naba», som betyr «å tale beåndet» eller å tale når Ånden er i en.
Sagt med andre ord: Når profeter og profetinner taler, er det ikke de som
taler, men Den Hellige Ånd taler gjennom dem.
Det
er derfor det er fullt tillat for en kvinne å tale profetisk i
menighetsforsamlingen, 1. Kor. 11,5, mens hun eller skal tie stille, 1. Kor.
14,14. For når en kvinne taler profetisk, er det ikke hun som taler, men Den
hellige Ånd som taler gjennom henne.
Når Hove nevner
regjerende dronninger, med dronningen av Saba som eksempel, sier jo ikke dette
noe om Guds vilje eller Guds ordninger. I hedenskapet var det både den
gangen, og er nå, ordninger og forhold som er imot Guds vilje åpenbart
gjennom skapelse og syndefall.
K.S.
-kvinnesyn og det blodige århundret. I
Tilbake fra ferie - som avskar meg fra norske aviser,
ser jeg at vår (Henriksen, Lyngmo og Høgetveit) komiteinnstilling til KS om
kvinners plass i samfunnet, har avstedkommet betydelig opprør og avisdebatt.
I følgende to artikler skal jeg så kort som mulig skissere noe av de
teologiske, ideologiske, historiske og juridiske hovedlinjer om temaet som det
er nødvendig å ha oversikt over for de videre drøftinger.
Jeg tar utgangspunkt i Dagens leder av 23.juli som
meget korrekt går tilbake til forrige århundre og den ortodokse biskop Heuch
(1838-04) for å karakterisere KS
sitt kvinnesyn. Heuch var en av Norges store
og folkekjære biskoper, en eminent kristendomsforsvarer som stod for
den gamle bibelske ortodoksi - i motsetning til liberalteologien og div.
konservativ teologi som sorterer i forskjellige biter av det bibelske
materiale. Han var også stortingsmann og meget samfunnsbevisst. Om det er
gammelt eller moderne - mener vi
at det vesentlige er å gå helt tilbake til der Norge tok feil vei, om en
skal finne Bibelens og livets vei igjen. Det har vi gjort i vår innstilling.
Men i frafallets og forfallets Norge blir det selvsagt storm.
Opplysningstidens hedenske radikale tankeverden brøt
inn over Norge i menighet og samfunn på 17-1800-tallet. Biskop Heuch sa:
"Himmelen er mørk og rød, det blir storm."
Så
drog han "Ordets sverd" og gikk til motangrep i artikler og bøker
bl.a. i "Mot strømmen". Og det ble storm som voks til hedensk orkan
i Europa og de nordiske riker. I Norge angrep man ortodoks bibeltro
teologi og maktfordeling i Grunnloven. Sverdrup ville ha "all makt i
denne sal". Montesquieu sa at når maktfordelingen er tapt er alt tapt i
en ond verden hvor makten må deles. Hundre år senere fikk Børre Knudsen svi
for det i Høyesterett. Ø. Sørensen kaller boken sin om denne
"stormen": "Tiåret som rystet Norge" Hans Jæger var
sentral med sine Christiania-bohemer og oppløsningen av familien i denne
kampen. Han kalte det frigjøring! Han hadde betydelig røtter ned i Ibsens
diktning - ikke minst skuespillet Nora, som Gro Harlem brakte med seg på sine
store representasjonsreiser ute i verden. Ibsen - denne opprører - som i
diktet "Til min venn revolusjonstaleren" sier at Lucifer ble
lurt av Noah. Nå allierer Ibsen seg med radikalerne og "lægger
han med lyst torpedoen under arken", Noahs familieark, familien
det første og grunnleggende rike (samfunn) etter bibelsk og luthersk
tenkning. Det skulle skje med "kvinnefrigjøring" og oppløsning av
familien.
Nationen hadde nylig to sider om "100-år med
kvinnekamp" og om
"Arbeiderpartiets kvinneforbund" av 1901. Sentralt i kampen - som også hadde klare rettferdige
elementer - stod kravet om fri abort - som ble vunnet 60 år etter. Nå skal
kampen feires med tablåer som
forteller om "kvinnekampen, klassekampen og likestillingskampen gjennom
100-år." Dagen på
lederplass 17.8. siterer meget riktig Garborg fra denne tid om det radikale
angrepet på kristendomsfaget i skolen: "attentatet på selve
kristendommen." Samfunnet er snart overtatt av disse kreftene og tvinger
kirken og kristen-Norge i kne.
Slik gikk det norske hus skadeskudd mot den første
verdenskrig i 1914, da sa tidligere stortingspresident og statsminister Jørgen
Løvland: "Gud hjelpe, dei hev
mista vitet og Vår Herre.". Kort sagt og meget korrekt, men tross alt
ble vi reddet.
K.S.-
kvinnesyn og det blodige århundret. II
Ikke før var andre verdenskrig ferdig - så begynte
den totalitære radikalisme med Gerhardsen i spissen å lee på seg - og det
kulminerte med 68-er opprøret som styrket seg fra Universitetene i Sorbonne og Berkeley.(
Kronprinsens studiested i California). De
radikale angrepene kom primært mot
kristendommen og grunnelementene i samfunnet, nå som før 1914 og 1940
med likestillingsideologien som sentral tankebygning og total omlegging av all
familielovgivning i Norge. Her finner vi røttene til skilsmissene,
fosterdrapet, homofilien, det dramatisk synkende barnetallet, osv. osv. Etter
som kvinneverdiene nedvurderes og kvinnen likestilles og går ut i
arbeidslivet - får Norge og Europa lite arbeidskraft, nedsatt forsvarsevne og
økende import av muslimer og andre fremmede folk og religioner. Ikke ulikt
det vi finner flere steder i Bibelen, bl.a. Esaias kp.3. (1930). Prof. Danbolt
omtalte Likestillingsloven da den kom i 1974-75 som en "totalitær
fullmaktslov" som var ødeleggende for våre frie protestantiske samfunn.
Lovens arbeider forkynte klart at alle andre lover skulle harmoniseres med
likestillingstanken. (Fremdeles har jeg over 0,5 m. med NOU-meldinger o.a.
stoff om dette.) Det har vi i sannhet fått! Selv reiste jeg land og strand
rundt i 1978-79 med foredraget
"Nå må vi våkne, Familien , staten og nye lover." Sentralt i
foredraget var Likestillingsloven som jeg karakteriserte som
en krumtap i alle de andre livs- og samfunnsødeleggende lovene. Øyvind
Andersen omtalte budskapet meget positivt - fordi han forstod det som mange
teologer o.a. ikke forstår i dag - at river man "det første riket" ved å rive forståelsen av mann
og kvinnes plass i ekteskapet og
familien, river man også samfunnet så går alt i oppløsning. Og
konsekvensene kom i samfunnet med et økende flukt fra hjemmet og kvinnestyre.
Tove Phil fremmet abortlov på Ap`s landsmøte og lov ble det. Kvinnestyret
i Norge med Gro og Five m.fl. ble Norges Holocaust med over 400 000 fosterdrap
til nå! Begge uttalte at det
største de hadde opplevd som politikere, var abortloven. Da sa L.R.Langslet:
Da forstod jeg at Høyre ikke lenger var mitt part. Han meldte seg ut.
Nå likestilles stadig mer. Konf. bl.a. KRL-faget.
Det som har skjedd i dette hundreår, er at
kristenretten i samfunnet er skiftet ut med en hedensk rett, og
kvinner og barn (stadig yngre folk) har marsjert inn i styr og stell i
samfunnet . Esaias 3,12 roper i nød at "kvinner
og barn råder over eder" i samfunnet.
Han
fortsetter om dette: "Dine førere er forførere, og den vei du skal gå,
har de ødelagt." Konsekvensene kan du lese om i slutten av kp. 3 og kp.
4. Det er en juridisk og samfunnsmessig katastrofe som har skjedd. En tusenårig
kristenrett fra Hellig Olavs lov av 1024 til Grunnloven av 1814 er kastet over
bord - og u-lovene og dødens vei griner oss i møte. (De som ønsker å lese
den grundige artikkelen av juristen, historikeren og forfatteren Paul Hofmann
om feminismen, kan bare ringe meg. Den var bilag til komiteinnstillingen.)
Vi er også pålagt å elske våre hustruer som
Kristus elsket menigheten, og ikke bruke dem til pornografisk forlystelse,
utskrapningsgjenstander osv. Ellers kommer det fort en harme som ikke er uten
sterke rettferdige elementer. (Min avdøde mor kalte forresten abortloven for
en mannfolklov.)
Nå er ikke bare biskop Heuch`s storm over oss, men
det er orkan i kastene, "vitet og Vår Herre" er på vei ut, og man
kan fort bli sittende å vente på "nødens dag" om ingen våger å
stille seg i gapet til en redning for folket og
be folket vende tilbake til Guds vilje i begge regimenter. Det er livets vei
vi vil inn på og igjen en høyaktelse av kvinneverdier i et utdøende Europa.
Der Spiegel har nå storoppslag om viktigheten av mor og barnetall - mens
Norge slåss en bitter likestillingskamp!
At mange blir skjelvne i slikt uvær er forståelig, men ikke
akseptabelt. Hvorfor skulle vi frykte mennesker som bare er et pust, og ikke
Herren som er himmelens og jordens skaper, Han som skaper av intet og er fra
evighet til evighet. Vi bør være en flokk som kaller vårt folk tilbake til
en ortodoks bibelforståelse og Grunnloven, og arbeider for at kristenretten
igjen skal finne rom blant oss. Hellig Olav gjorde det og mange etter han løftet
vårt folk i rett, lykke og velstand. Skal vi være som Håvamål sier det når
de sier at "uår på menn" er det verste uår som et folk kan
oppleve? Stormen er et sikkert tegn på at satan frykter å miste sitt
bytte. La han igjen gå slagen bort fra Norges landemerker.
Kvinnens
stilling i samfunnslivet.
Komitèarbeid
for K.S.
Evje 11.04.2001.
På
årsmøtet til Kristent Samlingsparti (KS) på Gjennestad sommeren 2000 ble
det nedsatt en gruppe bestående av Stein Henriksen (form.), Olav Berg Lyngmo
og Jørgen Høgetveit. Komiteen skulle kort utrede kvinnens plass i
samfunnsliv og politikk fordi KS ønsket klare bibelske linjer også i dette
spørsmål. Ikke minst var dette
på bakgrunn av at feminismen og likestillingsideologien er en ødeleggende
kraft innen hjem og familie, i
forholdet til fosteret og i en rekke andre sammenhenger i samfunnet. Skal KS
fylle sin funksjon som et sant kristent alternativ som skal stå på Bibelen
og Grunnloven - må KS ta et oppgjør med disse tankebygningene og finne den
bibelske linje som KS trygt kan gå til strid på. Feiler vi her - vil største
delen av vår sentrale politikk ødelegges som vi ser det i de andre partiene.
Arbeiderpartiet skifter nå ut sosialismen med feminismen som sitt ideologiske
fundament. Det sier mye om hva som er på gang og hva fortsettelsen vil bli om
ingen makter å stoppe disse åndskreftene. I samfunnet vil dette føre frem
til morssamfunnet (matriarkat) i motsetning til Bibelens farsorienterte (patriarkat)samfunn.
I kirken skimter vi allerede den frafalne skjøgekirke. (Joh.Åp. 17)
Debatten
på KS sitt landsmøte og komiteoppnevnelsen kom på bakgrunn av at det ble
fremholdt at dagens største problem over hele Europa - er det sterkt synkende
barnetallet. Kåre Willoch tok
dette opp allerede i åttiåra i en intervju i Fædrelandsvennen på Sørlandet.
Periodevis
er dette dukket opp i norsk og internasjonal presse en rekke ganger. Time
magasin listet for en tid tilbake opp hvordan det gikk med ekteskapene og
barnetallet i store deler av Europa. Sist kom det opp i Der Spiegel og ble
ref. i "Norge i Dag." Magasinet hadde satt 10 stjernereportere på
saken - flere av dem med doktorgrad. Norge i Dag skriver: "Bladet gir
tydelig sin støtte til at grunnlaget for å føde barn og gi kvinner som
bryter karrieren og er hjemme for å ta seg av barna, høyeste
utbetalingsrettigheter i Folketrygden. Det er leve eller dø for Europa. Nå
er det nesten bare Norge - og i den merkelige norske demografidebatten, at en
ikke har skjønt skriften på veggen. Her sier ennå noen at det ikke er lov
å trekke inn abort i debatten om fødselsgrunnlaget. I to dramatiske avgjørelser
har den tyske forfatningsdomstolen lagt
et nytt grunnlag for europeisk politikk. Den kvinne som oppdrar barn, skal
ikke samtidig betale for det. - - Samfunnet
må betale hva det koster å få fram barna som skal betale den framtidige
pensjonsforpliktelse. - - Uten
barn dør vi. - - Det er forfatningsdomsstolens kjennelse nylig." Kansler
Gerhard Schrøder "har lagt seg flat etter avgjørelsen."
Europa
har tatt den demografiske debatt på alvor - og tvinges etter hvert til å ta
det nødvendige oppgjør med nettopp de tankebygninger som er i ferd med å
ruinere samfunnene.
Det
er et faktum at hjemmet, dannet av de to ektefeller, en mann og en kvinne, i
et livslangt samliv - lovlig gift
med samfunn og menighet som hjelper og garantister for fellesskapet - er den
tryggeste ramme for dem selv, den oppvoksende slekt og dermed samfunnets
livskraft.. Utallige samfunnsforskere har understreket (for. eks. prof. Brøgger)
at familien har vært Europas styrke.
Den
kjente kristne tenker Francis Schaeffer skriver i sin siste og
oppsummerende bok "Skjebnetime" (Ansgar forlag) grundig om
bibeltroskap i forhold til de moderne åndsstrømninger, bl.a. likestillingen
som nå herjer i de gamle kristne kulturer. Vi vil anbefale at flest mulig
innen KS` ledelse skaffer seg den boken og ruster seg ut med de tankene til
den kampen vi kommer til å stå i om vi vil være med å snu denne vonde
samfunnsutviklingen - og ikke bli tilpassede medløpere.
Historisk
bakgrunn.
Her
vises det til den grundige fremstillingen av feminismen som forfatteren og
juristen Paul Hoffmann skrev allerede i begynnelsen av åttiårene. Vi legger
den ved som vedlegg - sammen med en del annet kildestoff. (Vi beklager at vi
ikke har et rent eks. uten understrekninger)
Vedlegg.
Konsekvensen
av likestillingsideologien.
Likestillingsideologien
- da tenker vi ikke på likeverd og lik lønn for likt arbeid - men på
likhets-tenkning mellom de to av Gud skapte forskjellige kjønn - får altså
store konsekvenser på helt grunnleggende samfunnsområder som:
-
samholdet
i samfunnets grunncelle, familien,
går i oppløsning.
-
det
igjen er en vesentlig forutsetning for at sinnene blir instabile og utrygge og
volden øker og rettssamfunnet går
i oppløsning. Konf. Esaias kp. 3 og 4 som klart viser oss utviklingen fra et
samfunn styrt av kvinner og barn og den endelige ødeleggelse.
-
i
sporet av denne ideologien som skal gjøre mann og kvinne like - kommer også fosterdrapet
- fordi fosteret - beviset på kvinnelighet må fjernes når graviditet oppstår.
-
likeså
følger homofili og lesbisk
livsstil i sporene av likestillingen. Når mann og kvinne
er like - kan selvsagt hvem som helst ligge med hverandre.
-
etter hvert som presset øker fra samfunnets side for at denne
ideologien skal aksepteres i
-
nok en
konsekvens av likestillingen er at kvinnen forlater hjemmet, det og
lokalsamfunnet tappes for ressurser og samfunnet må overta barneoppdragelsen med barnehager,
heldagsskole osv. Samtidig svekkes
kampen om foreldreretten og foreldrenes påvirkning av barna - noe som er
stikk i strid med den evangeliske
individualisme, stats- og samfunnsform som Grunnloven legger opp
til og som Norge har vært preget av de siste 200 år.
-
konfrontasjoner
omkring konsekvenser av denne tankebygning og u-lov fører til sist til oppløsning
av hele vår farskultur og matriarkatet kommer i stedet
-
siden
den tanken og loven er demonisk - i flg. Hoffmann - fører den også til en
rekke andre konsekvenser som bl.a. Hoffmann går grundigere inn på i
forannevnte notat.
På
bakgrunn av dette og hva som ellers er sagt i Bibelen - spesielt i Paulus`
brev til Timotius og Titus. I denne sammenheng er
det særlig relevant å peke på brevet til Titus kp. 2, v. 3-5:
"- likeså at gamle kvinner i sin ferd skal te seg
som det sømmer seg for hellige, - - - men veiledere i det gode, for at
de kan lære de unge kvinner å elske sine menn og sine barn, å være
huslige, gode, lydige mot sine egne menn, for at Guds ord ikke skal bli
spottet." Konf. også Ef. 5,22-24.
I
denne funksjonen har kvinnen en
uvurderlig plass i samfunnets grunnleggende struktur: hjemmet. Det å lage et
godt hjem for seg selv, mann og barn er en samfunnsfunksjon av avgjørende
betydning for et livskraftig samfunn. Svikter det går alt under.
Kvinnen
har altså ut fra de samme ord o.a. et klart oppdrag i å ta seg av og
undervise andre kvinner og barn.
I
denne sammenhengen er det rett og godt å minne om mannens plikter ut fra Guds
ord: "I menn! Elsk eders hustruer, likesom Kristus elsket menigheten og
gav seg selv for den." Ef. 5,25.
Bibelen
har altså svaret på hvordan
synet på kvinne og mann skal være og hvordan forholdet mellom dem skal
ordnes. Derfor avslutter vi med utredningen om hva Bibelen sier:
Bibelens
grunnlag for kvinnens funksjon i samfunnet.
I
1. Mos.2,18 står det slik: "Da sa Gud Herren: Det er ikke godt at
mennesket er alene. Jeg vil gjøre ham en medhjelper som svarer til, stemmer
overens med ham, som er hans motpart, som er hans like." (Oversatt av S.H.)
Når
kvinnen her fremstilles som en som svarer til, stemmer overens med mannen, er
hans like, må det ses i sammenheng med det som er gått foran. I kapitel 1
vers 27 leser vi slik: "Og Gud
skapte mennesket i sitt billede, i Guds billede skapte Han det, som
mann og kvinne skapte Han dem." (1.
Mos.1,22. Jakob, 3,6.)
I enda mer nøye oversettelser som Setuaginta og
King James version står det: " So
God created man in his own image, in the image of God created he him,
male and female created he them."
Både
mann og kvinne er skapt i Guds billede. Slik er de like. Allikevel er det en
forskjell. Mannen ble skapt først. Det var da også ham Herren gav forbudet
mot å ete av treet til kunnskap om godt og ondt. 1. Mos. 2,17. Kvinnen ble
skapt på det viset at Herren tok et av mannens ribben og ut fra det bygde Han
en kvinne. Og Han førte henne til mannen. 1. Mos. 2,21-23.
Kvinnen
er skapt i Guds billede. Men hun er det fordi Gud skapte og at hun
er tatt av mannen. Og da hun var skapt, ble hun ført til mannen.
Det
som inntil nå er sagt forteller noe vesentlig både om likhet og forskjell
mellom de to kjønns skapelse.
Kvinnen
ble skapt for å være en medhjelper for mannen, som "er hans like".
(1.Mos.2,18) Hele hennes eksistens har sin hensikt bestemt ut fra hennes
forhold til mannen. "- til din mann skal din attrå stå,"
1.Mos.3,16. Hun skal være hans
medhjelper og ikke leder - da viser disse Ord at det går galt.
Allerede
i dette ligger det en underordning. En underordning som har sin basis
i skaperordningen. I 1. Pet. 3,7 omtales kvinnen som det "svakere
kar". Kvinnen er skapt svakere enn mannen, nettopp med sikte på
underordning. Men for mennesket før syndefallet var dette, likesom alle
Herrens skaperordninger, noe som mennesket bøyde seg under i frivillighet.
Vi
kommer nå til syndefallet i 1. Mos. 3. Her ser vi hvordan Satan vender seg
til kvinnen som den svakere part, og den som ikke hadde mottatt forbudet mot
å spise av frukten på treet til kunnskap om godt og ondt fra Herren direkte,
men gjennom mannen. Her ser vi hvordan fallet begynner ved at hun går ut av
den underordnede stilling hun var kalt til å leve i, og tar saken i sin egen
hånd. Og etter at fallet er fullbyrdet for hennes vedkommende , går hun
videre på opprørsveien, og tar ledelsen overfor mannen.
Denne forlater den overordnede stilling han er kalt til, og bøyer seg
under kvinnens ledelse. I og for seg er dette en alvorlig synd fra hans side,
og den fullbyrdes ved at han spiser av frukten. Nå er de begge havnet under
syndens skyld og makt. Bruddet med Gud er et faktum. Og nå blir forholdet
mellom dem regulert på en annen måte.
Syndefallsberetningen
sier riktignok at Eva tok og ga mannen og han åt. Allerede her viser Gud at
ansvaret og lederskapet ligger på mannen når Gud roper: "Adam. Hvor er
du?"
Den
over- og underordning som er et faktum allerede som en del av skaperordningen,
skjerpes nå betraktelig, "han skal herske, ha herredømme over deg"
står det i vers 16. Her er det tale om utøvelse av eneveldig makt. Det spørs
ikke lenger om frivillig underordning. For den er egentlig umulig der synden råder.
Den frivillige underordning kan bare til en viss grad gjenopprettes blant
gjenfødte kristne, der gudsbildet er gjenskapt i sin opprinnelige skikkelse
hva det nye menneske angår. (Se Ef. 5, 21-33 som viser kristenfolkets over-
og underordning)
Den
praktiske konsekvens.
På
basis av det vi har konstatert ut fra Skriften, må vi slå fast at kvinnen i
vår sammenheng ikke skal ha noen ledende posisjon, verken i ekteskapet,
menighet eller samfunnsliv. Se Ef. 5, 22-29 m.h.p. ekteskapet. Men også andre konsekvenser av dette prinsippet
kan komme på tale. Det må derfor arbeides videre med dette. Det
kan dreie seg om kvinners tjeneste i søndagsskolen - som vi ser positivt på
fordi man her forholder seg til barn og ikke er overordnet mannen. Funksjoner
i menighetsråd o.a. sammenhenger må avvises i hovedsak p.g.a. at man her får
innflytelse på lære- og styrefunksjoner - selv om man kan komme i nødssituasjoner
som kan åpne for andre ordninger ut fra nødsprinsipp. Men som sagt - dette må
det arbeids mer konkret med under
Bibelstudium og bønn fordi våre samfunn er kommet så helt på avveier i
forhold til det Bibelen lærer oss.
Hva
menighet angår, er det nok å vise til ordningen i 1. Kor. 14,34-35 og 1.
Tim. 2,11-14.
Hva
samfunnslivet angår, viser en til reguleringen ut fra skaperordningen og
syndefallet, ordninger som er generelle og gjelder mennesket som sådan.
Dessuten konstaterer vi at når Herren i Den gamle Pakt vendte seg til
Israelfolket, vendte Han seg
konsekvent bare til Israels sønner. Det viser både den masoretiske
herbraiske tekst, og den greske tekst i Septuaginta, den gamle oversettelsen
til gresk av Det gamle Testamentet. Mange oversettelser opererer her med
Israels barn. Men det er ingen korrekt oversettelse. Jeg nevner her Israel som
eksempel, da vi må se på Herrens forhold til Israel i Den gamle Pakt som et
forbilde for Herrens forhold til alle folk.
Overført
på vårt samfunn i dag må vi altså slå fast at etter Herrens vilje skal en
kvinne ikke inneha noen ledende posisjoner i samfunnet. Det er mulig at det på
basis 1. Tim.2,12 kan gjøres unntak når det bare dreier seg om samfunn av
kvinner.
De
ordninger som etter Herrens vilje skal gjelde for samfunnet, må også gjelde
for Kristent Samlingsparti. Her kan ikke kvinnen velges til styrer, eller
velges som representanter til Storting, fylkesting eller kommunestyrer. Det
samme gjelder utvalg av ulike slag der hun kommer til å opptre som mannens
herre eller lærer.*
Stein
Henriksen
Olav Berg Lyngmo
Form. Jørgen Høgetveit
Litteraturliste:
1.
Åndsstrømninger
bag feminismen. Forfatter og jurist Poul Hoffmann, Budskapet nr. 5 1982.
Birkerød. (Vedlegg)
2.
Fri til
tjeneste, Om kvinna sin plass og funksjon i kyrkelyden. Lars Johan Danielsen,
Johannes Kleppa m.fl. Luther Forlag 1982.
3.
Kjærlighetens
formørkelse, Homoseksualitet og Partnerskapsloven, red. av prof. Arvid Tångberg,
Rex-forlag.
4.
Skjebnetime,
av Francis Schaeffer, Ansgar forlag.
| Tilbake | Skrive ut artikler fra siden? Klikk Her! |
Side 4
Dyrepestens signaler
Underlig argumentasjon for drama
KS. Kvinnesyn og det blodige århundret I
KS. Kvinnesyn og det blodige århundret II
Kvinnens stilling i samfunnslivet