Rovdyrenes store VI – og manglende helhetssyn

Av Jørgen Høgetveit (sivilagronom)

Rovdyrenes store talsmann på Agder, Flor, rykker ut i Agderposten for 15. juli d.å. Nå skriver han som det store VI Rex, om ”folk flest” ”masse telefoner” og ”vanlige folk som sitter og ler”. Nå er imidlertid problemet det Flor, at man må jo forlange litt av ”vanlige folk” også, noe mer en bare latteren som fort kan bli sittende fast i halsen når en oppdager følgende omkring utmarka og hva som vil skje om rovdyrene i økende grad skal overta den:

1. Ca. 97% av Norge er utmark med stor lauv- og grasproduksjon som bare drøvtyggerne kan foredle fram til kjøtt og menneskeføde.

2. Sauen står for bortimot 23 millioner kg. kjøtt, ca 15% av det norske kjøttforbruk og gir oss det aller beste og reneste kjøtt produsert på norske utmarksbeiter hvor man overhode ikke bruker kjemikalier eller drivstoff for å produsere og høste. I tillegg kommer produksjonen skinn og ull. Videre er produksjonen av sauekjøttet relativt årsikker i motsetning til kjøttet fra viltet som svinger mer pga av årene.

3. Skog, dyrka jord og beiter står for ca. 58% av fotosyntesen og produserer alt av mat minus fisk og alt av råstoffer minus mineraler. Høstingen av dette er det miljøaktivistene angriper tankene på at det også skal produseres noe til å leve av med sitt ubalanserte vernehysteri. Det hete før, heter nå og må hete: ”protect and produce.”

4. Utmarka betyr omtrent like mye for produksjon av eggehvite i Norge som fisket for Kyst-Norge.

5. Det går ca. 2,2 millioner sauer, 350 000 rein, 60 000 storfe, 80 000 geiter og 6000 hester på beite i Bygde-Norge. Agder og Rogaland står for en ikke ubetydelig del av denne beitekulturen.

6. Fra utmarka henter vi fòr tilsvarende ¼ av totalarealene av kornarealene i Norge. Det tilsvarer ca. 800 000 da. korn.

7. Saueholdet er marginalproduksjonen for ca. 26 000 gårdsbruk og gir ca. 11 000 årsverk i distrikts-Norge.

8. Sauen er suverent den viktigste kulturlandskapspleier, med sin dyremule. Det er den og ljåen som har skapt store deler av det kulturlandskapet som turistene er interessert i. I tillegg må det være folk og liv på bygdene og turistene skal være interessert i å besøke det.

9. Saueholdet gir også et godt utgangspunkt for produksjon av ”attåtnæringer” når man har dette gode råstoffet.

10. Når beitedyra trenges vekk – forsvinner også en rekke plantearter. En kjent svensk biolog fikk for noen år siden Nordisk Råds pris. Han hevdet at 50% av artsmangfoldet befant i norske skoger og 50% i resten av norsk utmark. Han advarte på det sterkeste mot å svekke norsk beitekultur fordi mange plantearter vill gå tapt. Det samme sier nå biologer fra Universitetet i Oslo. De fire, fem rovdyrartene kan knapt sies å være truede arter i forhold til flere av de artene. Arter som med sitt genetiske materiale som kan vise seg å bli av uvurderlig betydning i fremtiden. De kan forsvinne ved det presset som nå legges på norsk landbruk, ikke minst pga en uvettig miljøpolitikk.

11. Bomiljøet til folk i distriktsnorge vil etter hvert bli sterkt redusert pga av rovdyrplagen. Dette har vi god dokumentasjon på fra Østfold. Og jeg tror nok av også ”vanlig folk” etter hvert vil være glad for å kunne gå trygt i skogene igjen på bær og soppsanking, samt få sin god lammesteik utpå høsten og pinnekjøtt til jul.

12. Denne rovdyrforvaltningen bryter også dypt inn i vår rettsstat og ned på Grunnlovsgrunn med sine menneskeretter fra § 96 og utover og det menneskesyn som baserer seg på § 2 og den ”evangelisk – lutherske religion som forbliver statens offentlige religion”. Vokter man seg ikke nå vil man etter hvert bryte ned store deler av det rettsgrunnlaget vår stat hviler på og det kommer jeg gjerne tilbake.

Den godeste Flor sammenligner ulvens herjinger i viltet og saueflokkene med noe så fredelig som at biene suger nektar av blomstene. Sammenligninger er så mangt. Flor konsentrer seg om mathentingen for ulv og bier, det samme gjør Lyngstad til en viss grad. Men trekker man andre sammenligninger ser man raskt at mennesket kan ikke suge nektar av blomster - men kjøttet kan vi høste med beitedyr og vi er sterkt avhengig av de mange andre faktorer som er nevnt over. Skal man kalle seg økolog og naturverner samt kanskje økonom, får man i sannhetens navn også vite hva det betyr, nemlig husforvalter av euccos for hus og nomeini for forvaltning. Skal man forvalte i ”Det norske hus” får man ta med seg helheten og ikke herje med detaljer til man havner uti ”de store villfarelser”. Det man her vil kjempe fram er en merkelig urban uforstand og en form for ”utopisme” som har vist sin håpløshet i flere variasjoner gjennom verdenshistorien.

Hadde ikke saken vært så vidt alvorlig både for store næringsgreiner, viltet og bomiljøet for folk, samt rettssamfunnet vi skal leve i – kunne man overfor Flor og de ”vanlige folk” han menger seg med trukket på skuldrene av slik dårskap og latt dem grille i sin egen uforstand. Men saken er for alvorlig til det. Derfor forsetter næringas folk å henvende seg til forvaltning, lovgivere og stortingsfolk i håp om at de som statsmenn skal respektere Grunnloven og at den rette RETT vår skal seire og henvise utopistene til deres mer eller mindre forvirrede sysler.

Til toppen

Dagen og grunnloven

Evje 28.07.2002

Av Jørgen Høgetveit

På lederplass i Dagen (24.7) gjentar redaktøren sine spesielle meninger omkring Børre Knudsen dommen og Grunnlovens § 2. Red. skriver en kommentar om Aftenpostens kirkemedarbeider som går til en "durabelig forsvarskamp for statskirkeordningen" og "slett ikke uten bakenforliggende motiver." I den anledning kommer et nytt kraftig angrep på Grunnlovens § 2, et angrep som undertegnede tok kraftig fatt i for kort tid siden, men hvor red. strøk mitt ønske om en utfyllende debatt. På denne bakgrunn fristes en til å spørre om hvilke "bakenforliggende motiver" Dagen måtte ha for sitt negative engasjement i Grunnlovssaken? Debatten ønsket man tydeligvis ikke, men nå fortsetter man angrepet på Gr.l. - uvisst av hvilke grunner. Red. skriver: "Men det er jo litt sent å hiss seg opp i år 2002, når det faktisk av i 1983 det kristne verdigrunnlaget ble fjernet fra Grunnloven. For det var det." Videre skriver han: "Og en enstemmige høyesterettsdommer i grunnlovsrelaterte saker er samtidig pr. definisjon gjeldende autoritative fortolkning av Grunnloven" Han påstår at Balsfjorddommen er "gjeldende rett".

Hvor har redaktøren dette fra? Hvem har def. dette? Det står ingensteds i Grunnloven. Konf. pkt. D om den "Dømmende makt" fra § 86 t.o.m. § 91. Om de - etter min mening - rettspoitivistiske dommere i H.r. har tiltatt seg en makt de ikke har rett til, blir det ikke mer Grunnlovsendring av det. For det red. påstår her - er at Grunnloven er forandret på et helt grunnleggende punkt, nemlig verdifundamentet, eller som Gr.l. § 112 uttrykker det i pkt. D. "Alminnelige bestemmelser" hvor det står: "Dog maa saadan Forandring aldrig modsige denne Grunnlovs Principer, men alene angaa Modifikationer i enkelte Bestemmelser, der ikke forandrer denne Konstitusjons Aand, -" Denne Aand er verdigrunnlaget og "den evangeliske luthersk religion" og nettopp det kristne menneskesyn som er grunnlaget for alle de menneskeretter som er nedfelt i §§ 96 og utover. Om dette skrev prof. Robestad i sin Kirkerett i 1957 at den norske stat er konfesjonsbundet, dvs. bundet til den "evangelisk lutherske bekjennelse".

Videre er det soleklart at "Den dømmende makt" selvsagt ikke har noen som helst rett til å avsi en dom som strider mot Grunnlovens grunnlegende bestemmelser og dermed tro at de forandrer loven til "gjeldende rett". De har tvert imot - etter min mening - foretatt en Grunnlovsstridig handling og burde snarest mulig få kjenne de juridiske konsekvenser av det, men Grunnloven står der fortsatt. En rimelig tilsvarende parallell har man i USA - hvor div. presidenter igjen og igjen prøver å få innsatt nye dommere i de høyeste embeter - for å komme fosterdrapet til livs.

Dernest er H.r. like selvsagt ikke "Den lovgivende makt" , det er Stortinget. "Maktfordelings-prinsippet" er en bærebjelke i Grunnloven som det stadig prosederes på. I disse dager leser jeg nettopp igjennom en Høring om "Jordskifterettens stilling og funksjoner" NOU 2002:9 av 3 juni - (ca. 150 s.) hvor man på bakgrunn av Domstolskommisjonen og brev fra Advokatforeningen ser grundig på om Jordskifteretten er organisert slik at den bryter maktfordelingsprinsippet og bl.a. er for sterkt involvert med den "Utøvende makt", samt flere viktig rettsprinsipper. RETTEN i et folk - og særlig de bærende rettsprinsipper av "frihet og orden" er ikke noe man sjonglere med i tide og utide uten at folket bør reise seg i kraftig protest. Det er en grunnleggende viktig del av vår protestantiske kultur!

Avslutningsvis kan man - under henvisning til foranstående motivdebatt - ikke unnlate å undre seg over Dagens gjentatt påståelighet om dette tema, endog til i strid med sin gamle redaktørs, Bergs syn. Dette spesielt på bakgrunn av Dagens ledere den påfølgende dag hvor de skamroser paven som "Den makeløse oldingen i Vatikanet" (25.7). Kirkepolitisk er det temmelig innlysende at får man definitivt fjernet Gr.l. § 2 - og statens forankring i "den evangelisk luthersk tro" og dets verdier - vil det være en smal sak å få Den norske kirke tilbake til ROM og pavekirken. Hele det åndelig-teologiske fundament er ferdigforhandlet i og med "Joint declaration" (hvor rettferdiggjørelseslæren er ødelagt), "Porvoerklæringen" (nytt kirkesyn er akseptert) m.m. - slik at det skal bare lite til for en ytterligere tilnærming til paven og Romerkirken etter hvert som integreringen i EU og Europa fortsetter. Man merker seg også den jevne strøm av teologer over til "Den gamle katolske kirke." En liten interessant detalj er at etter en liten omvei til Bondevik, er det biskop Vagle som er blitt preses i Nidaros! Skjer dette - får vi også en helt annen stat - en stat som knapt noe sant frihetselskende menneske ønsker å leve i.*

Til toppen

Dagen og Grunnloven II

Evje 12.08.2002

Av Jørgen Høgetveit

Dagen 12.aug. på lederplass avleverer redaktøren en replikk til min artikkel 11.08. s. 2 (Se også mine artikler: Dagen og Grunnloven 12. mars -02 og Lover vi ikke kan leve med- og Gr.l. 21.03.-02) En merker seg at red. ikke kommer med nye argumenter i saken, men gjentar påstanden fra sine tidligere artikler/ ledere - uten referanse til Gr.l. eller annet lovverk. Innen rettspleien i vårt folk er det heldigvis fremdeles slik at "Lovene skal regjere, ikke menneskene" (Grunnlovsfader Falsen). At ikke red. kan føre i marken annet enn "hevdvunnet prinsipp", "gjeldene rett" og noen litt uforståelige "smilende jurister" - er egentlig uinteressant. "Hevd" er noe annet enn både lov og Gr.l. og kan endres med nye dommere når Gr. loven står. Fremdeles mangler hen-visningen til den lovlig hjemmel. At redaktøren mener at "saken utvilsomt er tapt" ved å bruke en nasjons RETT bl.a. til forsvaret mot å få Den norske kirke inn i Romerkirken - sier kanskje mer om teologenes syn på RETTEN i et folk - enn Bibelens syn og lekfolkets daglige behov for å finne RETTEN i sin daglige kamp for livet og barna og fremtiden. Men jeg skal selvsagt innrømme at man med glede hadde sett at teologene hadde gjenreist de søyler av ånd som bar og delvis bærer det norske hus og skapte Grunnloven i Norge: Restaurasjonen og Konstitusjonen, vår 1000-årige restaurerte kristenrett og det som konstituerer Det norske hus. Men det kan vi visste også glemme? De gamle teologer som ennå hadde kontakt med 1905 og vår historie, hadde en helt annen forståelse av dette - og en forståelse som nektet å gi tapt ved de første "tapte slag" - det kunne komme "en seierens dag." På forsiden av Wergelands bok om Gr.l. står bonden med Gr.l. i sin hånd og sier: "Hør meg despot, jeg være vil, din pestilents mens jeg er til. For Norges lov i dølens hånd, skal briste dine slavers bånd." Utvilsom mer i samsvar med A. Bergs ånd!

Med hensyn på antydningen om Dagen "nærer uttalt ønske om å få Den norske kirke innmeldt i Romer-kirken, må vi ta oss den frihet å skrive med rene ord at han tar feil." Det merker en seg med glede og regner med at man for fremtiden ikke skamroser en kirke og pave med en slik forferdelig vranglære i de helt sentrale frelsessaker som Romerkirken, selv om den delvis har rett i enkeltsaker som lutherdommen også kjemper for. Det vil - etter min mening medvirke til - og forsterker - nedbyggingen av høyst nødvendige skiller for DNK mot Rom, en kirke som fører folk i fortapelsen med sin Mariadyrkelse, falske nattverdsfeiring osv. osv.

Avslutningsvis bør det også nevnes at sammen med hele den økumeniske drift mot ROM vi nå ser i Norge, har nettopp Børre Knudsensaken elementer i seg som peker i den retning - fra hans knefall for paven i Rom for mange år siden, til hans innsettelse som biskop i Kautokeino med suksesjon, hvor i allefall underteg-nede ikke var til stede. DNK med teologi og organisering er på vei mot Rom, og samfunnet går samme veien - og det peker mot et samlet rike fra Middelhavet til Ural. Norge bør holde seg utenfor dette - og Gr.l. er et godt vern, det vet våre motstandere - derfor arbeider de for å rive Gr.l. bit for bit - og mot full revisjon i 2014.

Dagens red. er absolutt inne på et vesentlig poeng når han i nest siste avsnitt drøfter juristers og teologers holdninger henholdsvis til RETTen og Skriften. Det er samme positivitiske ånd som er ute og går i begge leirer og river de åndelige søyler som skal holde RETTEN oppe i "Det norske hus". Også Jeremias kjente til dette, se kp. 2, v.8: " Prestene sa ikke: Hvor er Herren? Og de som syslet med loven, kjente meg ikke,- " Det er intet nytt under solen, selv om noen vel kanskje kan tolke seg ut av dette også - slik at flere Ord må til for å understreke Guds opptatthet av RETTen og dommernes funksjon. Jeg ser fremdeles fram til en debatt med argumenter og lovhjemler.

(P.s.: For ordens skyld. Jeg skjønner ikke hvorfor red. blander inn min gamle yrkestittel i denne sammenheng. Staten forandret den for øvrig før 1994. Jeg bruker den ytterst sjelden for å unngå blanding av yrkesfunksjon og privatliv. Utdannelsestittel er sivilagr. evt. cand.agric som jeg bruker konsekvent til artikler med faglig innhold. Men yrkestittel vil jeg ikke ha innblandet her som red. gjør det på lederplass. P.f.t.) *

Til toppen

Rikenes oppløsning - fra hjemmet til det globale samfunn

Evje 12.08.2002

Av Jørgen Høgetveit

I flg. bibelsk tenkning og Luthersk teologi - er ekteskapet det første og grunnleggende rike i samfunnet. Der har mor og far lovgivende, dømmende og utøvende makt innefor hjemmets rammer. Og barna hører foreldrene til, ikke samfunnet. All myndighet har sin forankring i foreldremyndigheten ut fra protestantisk lære. Det er også basis i alle virkelig frie velordnede samfunn - og det motsatte utvikler seg alltid i totalitære samfunn som vil undertrykke og styre sin borgere. Dette ble på en glimrende måte dokumentert i en artikkel av den danske teologen Jørgen Glenthøj - i sin artikkel "Brudevielsesritualet og dets rettsteologiske konsekvenser". Der sier han at det er en nøye sammenheng mellom de gamle kongekroningsritualene, biskop- presteinnsettelsesritualene og vielsesritualet. Han går inn på en rekke detaljer i den sammenheng som viser at det er en rett forståelse. Han sier bl.a. at ordet "ekte" - vitner om at ekteskapet taler om en rettsinstitusjon i.o.m. at ordet opprinnelig betyr lovformelig, likesom grunnstammen i det engelske ordet wedding "wed" også betyr "lovformelig, my wedded wife." Vi kjenner ordet igjen i det danske "at vedtage," understreker han. Ringen er symbolet på at "Alt mitt er ditt" som faren sa det til den fortapte sønn - og satte ringen på sønnens hånd da han ble inntatt i hjemmet igjen. Han avslutter med å fortelle at som et tegn på at ekteskapet dreier seg om et rike - bærer bruden krone mange steder, både i Setesdal, Hardanger og flere steder i Sverige. Alle rikene over hjemmets rike - hviler på hjemmets rike, det første riket.

Glenthøj ble interessert i dette da han så hvordan Hitler og nazismen oppløste ekteskapet og hjemmene, satte i gang regelrett barneproduksjon av den ariske rase og tok kontroll over barn og ungdom og deres oppdragelse. Når samfunnene i endetiden går inn i slike tilstander - som Bibelen sier skal bli som i Noahs dager - da man tok til ekte og ga til ekte - for ikke å si inngår i homofile partnerskap - da går livet under og nasjonene i oppløsning. Dette vitner hele skaperverket og naturen om. konf. Rom. 1,19-20 hvor det klart og tydelig sies at det en kan vite om Gud som Skaper - ikke Hans frelsesverk - går klart fram av Hans skaperverk. Bibelen sier at det er fordi man "skal være uten unnskyldning", når man fornekter Gud og Hans skapertanker som vi også bekjenner oss til i Troens første artikkel.

Bibelen legger slik vekt på dette samholdet mellom èn mann og èn kvinne at den taler om det som et stort mysterium hvor de to blir ett kjød og blir skapere av nytt liv. Paulus taler om det som forholdet/ relasjonen mennesket-Gud, hvor Jesus er brudgommen og menigheten er bruden i en hellig livgivende enhet. Dette er bibelsk lære og tenkning om det første riket som kan skape og opprettholde liv, skape rett og orden i hjemmet, i nasjonen og mellom rikene. At Gud vil hjemmene og nasjon går særlig fram av Ap.gj. 17,16 og som vi gjentar i nasjonalsangen i strofen "det folk som liv og grenser fikk" - og tanken er at hjemmene og nasjonen skal danne den rette rammen rundt individet for at de skal lete etter og finne Gud og Han lede dem til frelsen i Jesus Kristus og lede dem på rettferdighets veier. Disse grunnleggende sannheter setter enkeltindividet og nasjonene i frihet. Sannheten skal frigjøre dere, sier Bibelen. Vi får mennesker med innenfrastyring - i motsetning til styrløse mennesker som må styres utenfra med despoti og makt.

Opplsøning av hele skaperverket før Jesu gjenkomst taler også apostelen Peter om i 2. Peter 3,11. "Da nu alt dette oppløses, hvor må I da strebe efter hellig ferd og gudsfrykt, i det I venter på og fremskynder Guds dags komme, hvorved himlene skal oppløses i ild og himmellegemene smelte i brand." (Det er globale og kosmiske krefter våre liv er satt inn i - om vi skjønner det eller ikke.)

Dette er grunnleggende bibelske tanker som gjennom generasjoner bygde gode og sterke hjem og rettsstater i hele den vestlige verden - hvor Ordet fikk slippe til og gjøre sin gjerning. Store deler av vår nasjonale rettstenkning, litteratur fra Edda til nyere tid, sang- og salmeskatt minner om dette - en arv som drukner i overflatiskhet og larm fra hylende, musiserende og rotløse ungdommer fra oppløste hjem.

Så kan vi jo se oss rundt og se hvordan samfunnet, Europa og verden i dag utvikler seg i forhold til disse raske skissene som er prøvd tegnet over - og en vil se en rekke sammenfallende fenomen fra oppløsning av hjemmene, oppløsning av nasjoner, deres grenser og lovgivning - på vei over i internasjonale sammenhenger som ikke ender før man får det globale samfunn - ala Babel med all dets storhet og forvirring - hvilket også Bibelen har sagt skal få makt mot slutten av denne husholdning- før Hans gjenkomst.*

Til toppen

Europa, Belgia som globale dommere?

Av Jørgen Høgetveit

Belgiske myndigheter har utstyrt sin domstol med "rett" til å vokte og dømme om brudd på menneskeretter over hele kloden. En ganske fabelaktig maktutvidelse - som savner det meste av forankring i nasjonal og internasjonal rett. Men hva kan man ikke ta seg til i disse dager - når man skal jakte på fiender og sikre sitt eget renommé. Et gammelt ord heter: "Egen suksess er bra, og andres misere er heller ikke å forakte." Og nå er Europa og belgierne redde og trenger en moralsk oppstiver i verdenskonflikten som nå utvikler seg. De dras mellom USA - som supermakt - og den arabiske verden med oljemakten, store arabiske investeringer i Europa og stor muslimske grupperinger inne i Europa. Så må man selvsagt delta med sin skjerv - og da er jo jødene og Sharon et "ufarlig" bytte, tror man - i allfall vil det gi applaus og anseelse på de rette steder. Direkte pinlig blir dette engasjementet når en tenker på historien ikke minst til Belgia, men også Europa og deres håndhevelse av menneskerettene og fredens sak i tidligere og nyere tid. Finnes det noen legitimitet for rett og domsmyndighet hos disse folkene?

Starter vi med Belgia så har de bak seg kanskje den verste kolonihistorie verden kjenner. De tok Belgisk Kongo under kong Leopold (1835 - 1909). I en nylig utkommet bok - omtalt av P.E. Hegge i Aft. 6 juli d.å. - skrives det: "Av alle imperialistiske skurker må Belgias kong Leopold rangeres helt i toppen av pallen. Men hans systematiske, langvarige og innbringende røvertokt i Afrika ble gjemt mens han levde og glemt etter hans død i 1909." Først rundt 1970 begynte ting å skje - inntil da var dokumentene hemmeligstemplet og godt gjemt i belgiernes arkiv - men da begynte sannheten å lekke ut. Det dreide seg om 10 millioner døde afrikanere. En diplomat skrev til Brussel og ba om bakgrunnsmateriale - men fikk intet svar! Med soldater og brutal makt plyndret kongen Kongo for råvarer og ressurser med slavene i lenkegjenger som ble pisket med pisker av flodhestlær. Det verste var visstnok at også nordmenn gikk terroristene "til hånde".

Det var kanskje en tanke at belgierne og Brussel først sørget for at dette brutale brudd på alt som heter menneskeretter først ble avdekket i all sin grusomhet, for deretter å gjøre opp for seg - før de blander seg i andres affærer på en høyst tvilsom måte.

Går vi så til Europa som sådan - har nok jernladyen - fru Thatcher rett når hun i sin siste bok sier at i hele hennes levetid så hadde stort sett de fleste problemene oppstått i fastlands-Europa og blitt løst av utenverden - de vil si de engelsktalende folk. Hun behøvde for så vidt ikke bare nevnt sin levetid - men kunne ha tatt for seg den giftige babelske-greske arv inn i Europa via i Italia - og pekt på den ene store konflikten etter den andre fra spanjolenes herjinger med sin armada mot England i 1584 for ikke å glemme deres overfall og ran av Syd-Amerika med et forsøk på ta Nord-Amerkia. Det siste ble ikke minst stoppet av en av forfedrene til sir. Winston Churchill, John Churchill, i slaget ved Blendheim i 1704. Da han knuste Ludvig 14.s hær på 100 000 mann. Franskekongen prøvde å gjøre seg til enehersker i Europa - og få krefter til å gå videre i Nord-Amerika - der hvor sir. WC måtte hente hjelp - ca. 250 år senere - i 1940!

Så tar vi den franske revolusjon (1789) med blodbad og Napoleonskrigene fra ca. 1800 og utover som på land ble stoppet av general Wellington og flåten senket av Nelson ved Trafalgar i 1805. Det var ikke det minste rart at Fru Thatcher svarte nei takk til den franske president Mitterand - da han inviterte henne til feiringen av 200 års jubileet for Den franske revolusjon" med de bevingede ord: "Nei, takk. Det ble så lite brorskap av det". Under den siste krig glemmer vi ikke franskmennenes Vichys svikerregjering som overgav Frankrike til tyskerne og sendte 75 000 jøder til utslettelse. Og ennå har vi ikke nevnt 30 års krigene fra 1614 - 1648 hvor den tyske befolkning skal ha blitt desimert fra ca. 18 millioner til ca. 6 av katolikkene. Går vi så til Tyskland i nyere tid finner vi at de fra ca 1864 har startet 5 store kriger med de mest grusomme konsekvenser for menneskeheten. Det hele kulminerte med siste verdenskrig og deres industriell utryddelse av 6 mil. jøder - og Europa var truet med å bli liggende under nazi-tyranniet som Øst-Europa ble liggende under Lenin-Stalin-tyranniet i 70 år. Det ble stoppet av en gammel gubbe (64) borte i England - som sa det var bedre å kjempe mot ondskapen og dø, enn å la seg legge i slavelenker av disse ismene: sir. WC. Det er ikke det minste rart at Abba Eban omtaler Europa som "det blodtørstige kontinent". Og så skulle de sette seg i dommersete og kanskje fortsette sin bøddelgjerning? Nok en sak til ettertanke er at nå reserverer stadig flere i Europa seg mot å gå med i krigen mot et av de verste monstre i verdenshistorien - og USA skal ikke en gang få lov å forsvare seg. Og skulle de forsvare seg og evt. resten av verden - skal disse landene sitte i dommersetene og dømme amerikanerne som har reddet oss en rekke ganger fra de fullstendige katastrofer! Forstå den som kan! Arme Norge!

Nå står verden igjen foran store prøvelser. Isteden for å gjøre opp for seg all den urett i tidligere og nyere historie - glemmer man den og setter seg på sitt høye dommersete og begynner med de samme uhyrligheter igjen. Det lover ikke godt for Europas framtid - noe jeg skal komme tilbake til i en senere artikkel om den geopolitiske utvikling - som også kan bli uhyre farlig for Norge.*

Til toppen

Fra 1914 til 2002 - hvorfor lærer vi ikke av krigshistorien?

Evje 10.08.2002

Av Jørgen Høgetveit

I 1917 sendt Europa fra seg den farligste last som tenkes kunne i en lukket kuvogn gjennom Finland og inn i Russland med den hensikt å svekke Ruslands krig mot Tyskland selv om det ikke hjalp mye. I vognen satt Lenin. - og han lot ikke mulighetene gå fra seg - men startet revolusjon og blodbad. Et onde fra avgrunnen hadde grepet Russland.

- Den gang var sir W. Churchill klart forutseende. Like før krigsutbruddet i 1914 (1. Verdenskrig) fikk han overta som marineminister og forstod fullt ut hvilke farer som truet og rustet opp for full fart, mens verden moret seg og slappet av. Få hørte på advarslene hans.

- I 1917 - da Lenin satte i gang - ville han sette i land 20-30 000 mann i Baltikum og kvele revolusjonen i fødselen, men fikk liten eller ingen støtte. Så fikk ondskapen festet grepet - og 70 år lidelse var et faktum - og slutt er det ikke ennå. Forutseenhet preger ikke politikerne og storpolitikken.

- Noe ut i den første verdenskrig ville han få avsluttet krigen ved å gå inn i Svartehavet og angripe Europa i den "bløte mave" i Balkan. En utmerket idè, men britene nølte og det kostet dem dyrt med bortimot 100 000 falne, og Churchill fikk skylda. Hadde de lyttet og handlet - kunne mye vært vunnet.

- Da Hitler tok over i 1933, var Churchill ganske raskt ute med å si at disse gutta ville ikke ha arbeid, men våpen. Han lot seg aldri dupere av fredsprat - men holdt nøye øye med maktkonstellasjonene i verden - og de pekte mot krig. Regjeringen anså han stadig som en trussel mot freden. Og under mitt besøk på Chartwell nylig - fikk jeg se at Hitler hadde merket seg WC motstand, men hvem hørte på WC, sa Hitler. Hadde man lyttet til denne mannen lenge før - da tyskerne rykket inn i det demilitariserte Rhinland i 1936 - isteden for å bringe han til fullstendig isolasjon i bortimot 10 år - hadde man kanskje sluppet den andre verdenskrig og et hav av lidelse. Nå måtte vi ta både krigen og skammen som WC sa det.

- Da krigen var et faktum - hadde heldigvis det britiske folk vett nok til å reise et folkekrav om at denne mannen - vakthunden for landets sikkerhet - måtte på plass i regjeringen. Igjen overtok han som marineminister - og senere som statsminister i 5 lange harde år.

- Gang etter gang appellerte han til USA - da de kjempet aldeles alene mot overmakten. Rihnland var tatt, Sudeterland inntatt, Tsjekkoslovakia okkupert, Østerrike innlemmet og Frankrike med sin svikerregjering falt og tyske ubåter jagde etter konvoiene for å senke forsyningene fra USA. WC reiste over og appellerte igjen og igjen: "united we stand, divided we fall" (sammen står vi, delt faller vi), men nei. USA ville ikke med. I aug. 1941 møttes en velvillig Roosevelt og Churchill på "Prins of Wales" i Nord-Atlanteren og skrev under Atlanterhavspakten, men USA ville fremdeles ikke med i krige. Så 7. des. 1941 bomber japanerne USAs flåte i Pearl Harbor (Hawaii) og USA er tvunget med i krigen. Og det ble en massemobilisering med til slutt 25 millioner mann under våpen og et hav av lidelse og et Europa m.fl. i ruiner.

- I Missuori 1946 fortalte WC verden at jernteppet nå falt tvers gjennom de gamle Europas hovedsteder. Igjen ble han utnevnt til krigshisser. Men nå gikke det ikke lenge før de måtte gi han rett.

- Nå har USA som førstemann fått smake pisken av et uhyggelig despoti den 11. sep. 2001. Rollene er omsnudd. Nå appellerer USA til Europa - men de skjelver og ønsker ikke å bli innblandet før disse totalitære nasjonene i Midt-Østen har fått samlet seg så mye makt at de ikke bare rammer Israel, men får bæreraketter til å nå storbyene i Europa med sine masseødeleggelsesvåpen. At USA, som skal ta dette oppgjøret med sine gutter og utstyr ikke vil "dømmes" av slike vankelmodige folk - som de også kjenner forhistorien til flere av og deres flørting med totalitære krefter - forundrer meg ikke det minste. Kikk bare litt på ministerlisten i Tyskland - for ikke å si historien og retten i mange av disse landene - så vil en fort skjønne hva som menes. Vi hadde samme problematikken da britene var uhyre forsiktige med å involvere nordmenn i slaget om Narvik. Etterretningen visste nok om nazitilbøyelighetene i det norske offiserskorps til å passe seg. (Konf. generalmajor Hovland om gen. Fleischer)

Våpenene er i nevene på en skruppelløs mann med en merittliste som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på en. Skulle noen ønske den - har jeg en liste fra internasjonal presse under mitt opphold i Israel i 1998. Når USA nå ber om forståelse og hjelp mot denne pest for de frie nasjoner - er ikke tiden inne for å vente til Europa får sitt "Pearl Harbor" med mange ganger dens styrke - i alle fall bør en ikke la USA ta oppgjøret med bakbundne hender. For man forventer vel kanskje at USA vil rykke ut og forsvare oss om det skulle gå slik at realitetene banker på vår dør? Hva vil vi si om USA da synes at de har fått nok - så nå kan vi seile vår egen sjø med våre sympatier og antipatier grunnet i egen smålighet og de mange -ismer som regjerer Europa og Norge. Vi har dessuten en linje "From Oslo to Ground Zero" som en stor artikkel i utenlandsk presse brukte som overskrift*

Til toppen

Flom, tørke et globalt fenomen

16.08.2002

Av sivilagronom Jørgen Høgetveit

Fra kontinent til kontinent kommer alarmerende meldinger om flom og tørke. Tidligere har jeg skrevet en rekke artikler både om flom/tørke i Kina og Etiopia med dekning i faglitteratur som standardverket om matjorda i verden: "Topsoil and civilzation" Carter and Dale, Univ. of Oklahoma Press USA (Matjorda og sivlisasjonenene), min fars skildring av avskogingen i Manchuria (1938), hva det førte til og fører til i dag - og mine egne opplevelser i Etiopia i 1974-75. Avskogingen av store fjell og landområder er grunnleggende viktig for flom- tørkeproblematikken - for skogene senker albedoen (utstrålingen av varme) fra jorda, lager en kjøligere overflate som gjør at skyene kondenserer tidligere og slipper regnet mer finfordelt over landskapet. Dessuten "hopper" vannet på skogene innover i landet, og skogene med sine store rotsystemer fanger opp regnvannet og holder på vannet i lengre tid. Samtidig som de altså bruker vannet i sin fotosyntese, fordamper det vann videre innover i landskapet og jordsmonnet gir vannet saktere fra seg På denne måten får man en vannhusholdning som tjener livet. Derfor kan man godt underskrive ordet: "Uten skog, intet liv". Brytes dette kretsløpet av vannet fra havet, skyene og innover landet - skjer dramatiske ting.

Jeg fikk en underlig påminnelse om det av en meteorolog i Addis Abeba i 1975. Han fortalte meg at etter deres målinger var det ikke kommet mindre regn over Etiopia i de harde tørkeårene, men regnet var så mye dårligere fordelt. Der det var lite fra før - ble det enda mindre og tørke. Og der det var mye fra før, i de vanligste og store nedslagsområdene, var det blitt mye mer nedbør og flom. Det fortalte meg igjen noe vesentlig om skogens fundamentale betydning. De tørre områdene i Etiopia var nettopp de lavereliggende planene med nomadekulturer hvor man hogg, beitet og brente for å skaffe seg mer beiter. Til slutt brøt vegetasjonen sammen og albedoen økte - og skyene måtte høyere opp og lengre inn i landet - nettopp til de nedbørsrike områdene for å kjøle ned og slippe regnet. Der fikk vi flom, etter hvert kjempeflommer bl.a. ned mot Somalia.

Tilsvarende bilde ser en Kina - hvor det har pågått i hundreder av år. Far skrev i 1938 to store artikler om kinesernes nedhogging av de store skogene i Manchuria. De hogg alt inntil ca. 1 mil på hver side av elver som det kunne fløtes i - og svidde av viddene. Flommene lot ikke vente på seg og kommer igjen og igjen. Erosjonsmateriale fra de avskogede landarealer feies ned i elvene og skylles med elvevannet til det når de mer rolige og brede partier av elevene og bunnfeller. Elvebunnen bygger seg opp og folk bygger stadig høyere diker - og til slutt ligger elvebunnene høyere enn landskapene rundt. Når da dikene brister under storflom - er katastrofene et faktum. En elv heter "Den gule flod" p.g.a. gul løssjord innefra ørkenområder. Og "Tårenes flod" når dikene brister..

Videre sydover finner vi India med de samme problemene, flom og tørke og et ødelagt fjellmassiv bak: Himmalaya Store erosjonsmasser er avsatt utover i havet hvor folk etter hvert har etablert seg - og selvsagt går folk, avlinger og husdyr tapt når flommene kommer.

Går vi til Nord-Amerika ser en noe av det samme bildet. Rundt de store sjøene stiger vannet og erosjon mot breddene tiltar kraftig. Tørken på slettelandet synes å komme stadig oftere - ikke minst i viktige korn-områder. I Salt lake - har vannet steget slik at jernbanelinjen som går gjennom området har de måttet løfte flere meter. Dette er ikke noe hyggelig bilde - når en tenker over at USA er den store kornleverandør - til ca. 100 nasjoner, selve "gullstandarden" i den menneskelige, biologiske verden. For få år tilbake hadde vi en kjempeflom i elvene Mississippi og Misouri - kjempeelver som - så vidt jeg husker - har nedslagsfelt på ca. 40% av USA.

(Interessert vises til "Toppsoil and -". Her får du de store og lange historiske perspektiver som disse saken må forståes innenfor. Boken fås ved Norges Landbrukhøgskoles bokutsalg på Ås)

Går vi så til Europa avtegner noe av det samme bildet seg der også. Og vi har langt mindre grunn til å drive som "jordens vandaler" i. o. m. vår velstand og suverene klima som er mye mindre sårbart enn de områdene jeg til nå har omtalt. I tillegg til avskogingen i Alpene og ellers - er landskapene asfaltert, diker bygges langs elvene, sump- og myrområder grøftes. Og folk fortsetter å bygge byer og tettsteder utover matproduktive områder langs elvene. Gardene lå selvsagt der fra gammelt av, så fortsetter må å bygge der det er miljø, lett og billig å grave osv. Vi ser noe av det samme i norske daler. Stor bebyggelser vokser fram i områder som elvene alltid har inntatt når naturkreftene setter inn, krefter ingen temmer. Spesielt ille blir det når de store klimaforandringene setter inn. Hvorfor man ikke koster på litt mer og bygger oppover i åssidene som er sikrere og har bedre klima - er uforståelig. Om landbruksarealer og avlinger fra tid til annen går tapt - blir ikke det den helt store katastrofe - selv om det er ille nok.

Tar man så for seg Afrika - et enormt kontinent - som skal være ca. 700 mil på tvers - så startet avskogingen der rundt 800 f.Kr. under romernes ekspansjon. Senere har det bare gått galt rundt Middelhavet og sydover - og nå også nordover. Og dette i et område som får en enorm innstråling under ekvator - og siden det er avskoget - blir voldsomme energimengder returnert til luften og en vil tro øker de store luftstrømmer som stiger opp og vender rundt 20 grader nordlig og sydlig bredde. Sahara må også bidra med store energimenegder. CO2 effekten gjør ikke saken bedre - og samlet sett vil en tro at fordampingen fra havene øker med den økende oppvarmingen. Det vil skape mer regn som må ned. Så kommer det an på hvor det kommer ned hen og hvor konsentrert? Det man undres på nå - er om avskogingen og misbruket av arealene er kommet så langt at man virkelig begynner å forandre de kontinentale tørke og nedbørsbildene. Jeg har ikke noe tall for det - men samtidigheten av dette kan peke i den retning. Man synes å ane et bilde som ikke er så ulikt Etiopia - tørke i fra før i tørre områder - og enorm nedbør over de gamle nedslagsfelter. Flommen er et faktum. Man burde se alvorlig på om - spesielt avskogingen av Afrika - med sine kolossale vidder og varme - kan ha slike katastrofale konsekvenser.

Skal man bruke et "føre var" prinsipp burde det tilsi, at man snarest mulig begynte å reskoge store områder av verden. Det ville også være godt for å binde CO2. som bl.a. Norge er en storprodusent av. Det er en store oppgave, men ikke uoverkommelig om en forstår alvoret og virkelig vil prioritere noe annet enn grådighet og kriger. Ikke minst de sist har dessverre slukt enorme ressurser. Under Gulfkrigen i 1991 ble det antydet at det gikk med 3 milliarder dollar pr. dag - og det ble skrevet at om man hadde hatt beløpet fra en dags krigføring ville en kommet langt i gjenreisning av skogene i Nord-Afrika. Arealene der - hadde for hundreder av år siden stor nåletrær- og kastanjeskoger og store vanningsanlegg som gjenfinnes under ørkensanden langt nede i Sahara. Og de kan reskoges om man vil.

Men nordøst for ørkenstatene i Afrika i bunnen av Middelhavet i Israel - skjer det store ting som gir håp for verden. Men før jødene slipper til, vil verden i økende grad få kjenne den bibelske sannhet - at "når mennesket reiser seg mot Gud, reiser Gud skaperverket mot mennesket." Vi kan lese om det i Moses og Arons kamp med Farao - og det gjentar seg i Åpenbaring. Gud gjør det imidlertid med slik suveren kløkt at vi har oss selv og vår egen grådighet og takke for katastrofene som rammer oss - når vi ikke vil høre på Han vilje og tanker om skaperverket og øves i å tenke dem og praktisere . GT er forresten full av anvisninger for hvordan man skal stelle seg med naturen - men vi er blitt så overåndelige at det meste aldri nevnes.

I flg. faglitteraturen er det bare et land i verden som har klart å snu denne uhyre negative utviklingen: Israel. Resten av landene har gjennom hundreårene rasert sin matjord og skoger. Og Israel ble laget til sump og ørken av hedningene. Men jødene har med basis i troen på og bekjennelsen til den ène (monoteistiske) Skaper - startet gjenreisningen av landet. Denne trosbasis gir dem en unik forståelse av skaperverket og det å være hus- forvaltere - i et skaperverk som henger sammen og skal forvaltes med ansvar for Gud og nesten. Dette danner den religiøse og tankemessige basis for deres unike økologi og økonomi. (Eucos = hus, økonomi- av nemeini=forvalte. Økologi og økonomi stammer begge fra euccos - og det tilsier at naturforvaltning og økonomi henger nøye sammen) Det frydet mitt hjerte og ga meg herlige visjoner da jeg i 1985 fikk et stipend av min fagforening og ble guidet gjennom Negevørkenen av dyktige folk fra Landbruksdep. i Israel. Jødene og GT har sågar en egen pakt med Gud om trærne og klare lover: - om treets alder før du kunne høste av det, - i krig er det forbudt å ødelegge frukttrærne, - hvert syvende år skal landet og trærne hvile,- osv. Jeg sitter her med en liten merkelig bok skrevet av YAÀKOV KIRSCHEN som heter "TREES" . . . "The Green Testament" som i bilder og tekst forteller om jødenes grunnleggende tenkning om trær og land. Derfor har de også maktet å plante 230 millioner trær i dette lille landet sitt - og ekspanderer stadig lengre nedover i Negev. Et under!

Jeg er ikke i tvil. Den dagen verden slipper jødene til med sin fabelaktige kunnskap og erfaring om naturforvaltning fra Genesaret til Sinai som dekker flere naturområder, da legges et fundamentalt grunnlag for Fredsriket. Når så lov utgår fra Jerusalem og Fredsfyrsten selv dømmer mellom folkene - er naturgrunnlaget for menneskelivet og den sanne RETT på plass igjen - og freden vil vare i 1000 år. Vi har fått tilbake den sanne agrarkultur som skildres i GT om fredsriket. En prof. i England sa for en tid tilbake, at vi kan leve i en rekke -

-etterkulturer, men vi kom aldri til å leve i en etter agrikulturell kultur. Skaperverket og dets avkastning vil alltid være den materielle og miljømessige basis for menneskelivet. Fotosyntesen i hav, jordbruksareal, beiter og skog gir oss alt av mat og råstoffer, samt miljø, vann og surstoff!*

Til toppen

Galtelandssteinen og budskapet

Evje 22.08.02

Av Jørgen Høgetveit

I begynnelsen av september skal en kopi av Galtelandssteinen reises på historisk mark på Evje i Setesdal og minne oss om Norges og Setesdals lange historie med kristendom og kristenrett. Runesteinen er en av de eldste i landet - sies det - og den har fanget manges interesse.

Bl.a. skriver biskop Fridtjov Birkeli om den i sin bok: "Tolv vintrer hadde kristendommen vært i Norge". I kapitlet "Den lange forberedelseslinjen" med underoverskriften "De reiste steiner i vikingetiden", omtaler han Galtelandssteinen på s. 50 slik: "Fra Evje i Setesdal har vi Galtelandssteinen, en av de mange steiner som biskop Wegner oppdaget på 1600-tallet. - - en minnestøtte over en sønn som fant døden i hæren da Knut "søkte" England. Dermed kan innskriften dateres til ca. 1016-20. Altså en nordmann som var med i danehæren i England. - - - En liten tilleggsskrift gir steinen ytterligere preg av kristen tro både for far og sønn, altså på 900-tallet for faren og 1000-tallet for sønnen. Runen er tydet slik: "Gud er èn." I motsetning til den norrøne polyteisme med fedrekulten har dette sikkert vært en hovedtanke som misjonærene flittig holdt frem. Men for faren var det vel også noe av en trøst med tanke på at sønnen døde i et fremmed land, men dog kristent land. Så ble det en slags trosbekjennelse reist på den gamle gravplass til slekten."

Kultursoga lar oss få følgende oversettelse av runene: "Arnstein reiste denne steinen etter Bjor, son sin. Han fann døden i Godins hær den gong Knut drog til England. Måtte Gud ta han til seg, eller Gud er ein."

Underlig og gripende er det å se at den monoteistiske tro hadde begynt å feste seg og gi trøst til en sørgende far. Troen fortrengte hedenskapets mørke med bloting til de mange avguder, træle- og barneofring m. m. - og vi fikk det som historikerne kaller det store sedskifte. Det ble grunnlaget for en ny RETT i landet - som etter hvert nedfelte seg skriftlig fram til Hellig Olavs kristenrett fra Moster i 1024 som begynner slik: "Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot øst og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må holde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være vår alles ven." Denne rett som ble gjenreist på Eidsvoll i 1814 i vår Grunnlov med følgende ord i § 2: "Den evangelisk lutherske religion forbliver statens offentlige religion,-" Det kalte Grunnlovsfedrene for vår Konstitusjon - altså det som skulle konstituere Norge - fortelle oss hvilken basis landet vårt og vi skal ha. Man kaller Gr.l. også for Restaurasjonen - fordi det var den restaurerte kristenrett etter gammel kristenrett. Denne retten som Jørgen Løvland (Evje) mintes på Eidsvoll i 1914 - som stortingspresident og uttalte: "Her i dag for 100 år sidan sette det norske folk seglet under denne grunnlovi, som var ferdug dagen fyrr, med å velja sin eigen konge og dermed kunngjera for al verdi, at no stod Norigs gamle rike atter fullskipa og tok romet sit att millom dei sjølvstendige, frie og sjølvstyrde rikje. Her og i dag. Det var Norigs store Magna Charta Libertatis, - - Dette er den største og fagraste minnestund med hev upplivt." Litt lengre nede fomulerer han spørsmålet: "Den arv med gav dykk, - - korleis hev De vakta han, korleis hev Di brukt han? Og Guds skje lov! Me kan hugheilt møta fram til reikenskap" - - "Det heile Eidsvollsverk, grunnlovi og Norigs fulle sjølvstende er livande,- - - "Deira tru er ikkje sviki." Han avslutter med det gamle ønske: "Gud signe fedralandet!" Det er verd å merke seg at han viser til gammel engelsk kristenrett fra 1200-tallet.

Da nazimakten kastet seg over oss og ville rasere alt vi hadde kjært av historie, livsform sed og skikk - gikk daværende kulturmedarbeider i Morgenbladet - Fredrik Ramm - til sine rikholdige bokhyller og skrev en rekke artikler om vår kristenarv fra Edda og framover. Det ble trykt i avisen og var vel en av årsaken til at han havnet som fange i Tyskland hvorfra han aldri vendte tilbake. Carl Fr. Engelstad samlet senere artiklene hans i boken: "Av kristen rot." Det er mektig lesning om vår arv.

Galtelandssteinen minner oss om de lange linjer og de grunnleggende sannheter som bygde det nye Norge. "Sakte ble landet vårt eget", men det voks fram noe uendelig rikt og godt som stod imot de mange åndsmakter som ville ødelegge livene våre ved å rive ned kristenretten og det evige håp. Jeg øyner en linje fra Galtelandssteien, til Hans Nielsen Hauges grunnleggende arbeid her på Fennefoss i 1803 og fram til Jørgen Løvlands betydningsfulle arbeid for Norges endelige frigjøring i 1905. Han som ble vår første utenriksminister og formet vårt forhold til utlandet og preget arbeidet for freden i Karlstad og som formann i Nobelkomiteen i mange år. Jeg får avslutte med disse oppsummerende linjer og kjernen i det Galtelands-steinen minner oss om:

"Tusen år med Jesus Kristus, gikk vårt folk i tro. Synd ble byttet ut med nåde, retten her fikk sette bo.

Tusen år på livets stier, livets vei mot evighet, salig ble vår gang på jorden, sakte blomstret hellig fred."

Til toppen

Kulturhistorie og næringsliv

Av Jørgen Høgetveit

I de siste uker har det foregått mange interessante kulturhistoriske begivenheter i Nedre Setesdal. En nevner avdukingen av Galtelandssteien – noe av vår eldste kulturhistorie – som minner om vår utenlandsorientering og om innføringen av troen på den ène Gud i landet vårt allerede på tusentallet. Det som også etter hvert dannet grunnlaget for en ny rettsorden. Lokalhistoriker O.A. Kleveland trakk – i sin tale - de store perspektiver fra de gamle gravsteder, ting- og rettsstedet, til Galtelandssteinen og senteret for Haugianerne på Fennefossen mye senere – men i samme området. ”Strålemotet” som også ”Mølla” ved Fennesfossen ble kalt og som videre skapte stort misjonsarbeid inn i vår tid utover på mange kontinent.

Videre var det gjenåpning av Dyreskuplassen - en av landets eldste dyrskuer – innmontert i rammen av vår tunge kulturhistorie med tidligere statsminster og stortingspresident Jørgen Løveland og hans minnerike brev om åpningen av Dyrskuen i 1858. Avslutningen skjedde ved storsatsingen på Flåt med Flåt gruver.

I Iveland har man år om annet spelet i Fjermedalen om kampen om opphevelsen av Konventikkelplakten som hindret evangeliets frie løp i folket – noe som også hindret det frie ord etter Grunnlovens § 100. Sentralt i denne striden stod bønder fra Iveland, stortingsmann N. J. Tvedt (Haugianeren som lærte Løvlendingene politikk) fra Evje og O.G. Ueland som Setesdalsforlaget nettopp har hedret med en fin bokutgivelse. Kampen stod på Stortinget fra 1836-42, og ble kronet med seier. En grunnleggende strid om en av de sentrale § i Norges forfatning.

Samlet danner det seg et stort og perspektivrikt bilde av Nedre Setesdal – som forteller mye om vår røtter – som også dagens befolkning suger sin identitet fra. Av disse røtter – om de blir dyrket og vedlikeholdt - gror det fram nye generasjoner og miljøer som er avgjørende for hvordan det blir å bo i disse bygder. På bakgrunn av dette var det spesielt interessant å merke seg talen ved Flåt gruve av fylkesmann Hjalmar Sunde. Der understreket han - at om folk skulle finne det interessant å flytte til og bosette seg i et område, var det ikke bare for å få seg en jobb, men kanskje like mye at det var en kulturhistoriske ramme som dannet det miljøet en skal leve i, både i arbeid og fritid. Interessant var også hans parallellføring med Røros og deres bygde- og gruvemiljø som ble båret fram av deres kjente forfatter Johan Flakberget som maktet å fastholde deres kulturhistoriske bakgrunn på en mesterlig måte.

Dette gir selvsagt også en berikende bakgrunn for den storsatsingen med Indre Agders store næringslivsseminar på Evjemoen i de samme dager.

Selvsagt kan krefter utenfra tilføre nye ideer og tiltak, men arbeidet med reisningen av dette kulturhistoriske miljø er det først og fremst bygdenes egne folk som må stå for. De som har den dypere tradisjon og kontakt med det som skal dyrkes fram av autentiske røtter i praksis – til glede for alle innbyggere av området. Her er det uendelig mye godt stoff å ta av – ikke minst nå fram mot 2005 – da Norges frigjøring i 1905 skal feires av hele landet. Da må ikke det skje om igjen at Jørgen Løvelands grunnleggende innsats glemmes totalt. Slik omtaler i allefall boken om Norges Statsministere (1999) hans skjebne i nyere tid. Ikke en gang Norges historien av Alnæs har verdiget han et ord – enda han vel hadde større betydning i forspillet og strategien fram mot unionsoppløsningen enn de fleste andre. Han tok den første tunge konfrontasjonen med Kong Oskar, var avgjørende sentral under fredsforhandlingene i Karlstad, og senere var han Norges statsminister, så stortingspresident og Grunnlovens vokter fremfor noen. Han ble også formann for Nobelkomiteen i mange år og Norges første utenriksminister - noe som vel igjen må bety at han var en vesentlig faktor i utformingen av Norges gryende utenrikspolitikk. Om nå de fleste i de urbane strøk vil glemme en slik kulturhistorie – bør i allefall ikke de bygdene som fosteret han gjør det samme, men la han fortsette å utvide den sentrale plassen han allerede har i Evje sentrum til et stadig videre rom i de mange sinn i vår samtid, til nytte og glede for både nåtid og framtid!*

Til toppen